Mediejuss, etikk og innsyn

Mediejuridisk årsrapport 2015

For annen gang på rad har vi opplevd et år uten at en eneste ny injuriesak mot medier er ført fram til rettsavgjørelse, men det som ellers preger rettsåret 2015 er saker om innsynsrett, med overvåkingsvideo-saken som den meste sentrale. I tillegg var avgjørelsen i Rolfsen-saken en viktig seier for kildevernet.

I alt har vi registrert seks innsynssaker i Medierettarkivet, med Høyesteretts avgjørelse om NRKs innsynsrett i overvåkningsvideoen fra legevakten i Oslo som stor prikk over i-en. Kanskje enda større prinsipiell betydning har den andre medieavgjørelsen i Høyesterett på tampen av året, nemlig avvisningen av påtalemaktens beslag av upubliserte opptak til en dokumentarfilm om rekruttering av IS-krigere.

Medierettarkivet, som nå i sin helhet er overtatt (fra Institutt for Journalistikk) og vedlikeholdes av Norsk Redaktørforening, har registrert i alt 15 saker av interesse for medier og mediefolk i 2015. Det dreier seg om hele seks saker om innsynsrett og åpenhet i domstolene, to saker som gjelder injurier, to saker om gebyr for lovbrudd etter valgloven (som ennå ikke er endelig avgjort i klagenemnd), to saker om opphavsrett, en sak om kildevern (Høyesteretts avgjørelse i Filmrazziasaken), en arbeidsrettssak og en korrupsjonssak der en journalist var siktet.

Nedenfor omtaler vi et utvalg av de mest interessante avgjørelsene, og aller først de to avgjørelsene i Høyesterett.

Høyesterett ga NRK tilgang til legevaktvideo

Med NP og NR som partshjelpere i Høyesterett, fikk NRK omsider medhold i sitt krav om innsyn i en overvåkningsvideo fra legevakten i Oslo. Videoen hadde opptak av et basketak der 35-årige Erik Are Stedt, som led av paranoid schizofreni, den 29. november 2012 forsøkte å komme seg bort fra to politifolk som hadde eskortert ham til legevakten. En ambulansesjåfør kom til for å hjelpe politifolkene med å holde mannen nede, og etter 58 sekunder døde mannen av kvelning. Riksadvokaten konkluderte i mai 2014 med at ingen hadde gjort noe straffbart i saken. Det var etter dette at NRK krevde innsyn i videoopptakene, men fikk samme år avslag både i Oslo tingrett og i Borgarting lagmannsrett, før saken ble anket til Høyesterett. (Rt-2015-1467)

Viktig for avgjørelsen i Høyesterett 18. desember 2015 var avgjørelsen som vår høyeste domstol avsa den 21. mars 2013 om pressens tilgang til de lydopptak politiet hadde i sine arkiver fra den delvis lukkede rettssaken mot tidligere byråsjef Arne Treholt i 1985. I avsnitt 44 i Rt-2013-374 uttalte Høyesterett den gang: "De avgjørelsene som jeg har gjennomgått, viser at artikkel 10 i hvert fall er gitt anvendelse der pressen ber om innsyn i saker av legitim allmenn interesse, forutsatt at det er tale om innsyn i opplysninger som allerede foreligger".

Avgjørelsen ble avsagt med dissens, tre mot to dommere, men vil likevel bli stående som en prinsipielt viktig avgjørelse som fastslår medienes rett til innsyn også i straffesakinformasjon, med grunnlag i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10. Det ble særlig lagt vekt på at dette var en sak som ikke var ført frem til domstolsbehandling og hadde stor allmenn interesse, men var blitt henlagt av påtalemyndigheter. Saken var således i kjernen av medienes vakthundrolle, og retten uttalte at den tilgang NRK hadde fått til anonymiserte henleggelsesvedtak ikke var tilstrekkelig for at mediene kunne utøve sin rolle, når det er strid om hendelsen (avsnitt 73 og 79 i kjennelsen).

NRK fikk tilgang til videoen fra Oslo legevakt, men i ”sladdet” versjon.

Høyesteretts avgjørelse kan likevel ikke brukes til generelt å kreve innsyn i pågående straffesaker, og heller ikke som hovedregel å kreve innsyn i klassiske straffesaksdokumenter i avsluttede saker. Det er først og fremst i saker som ikke er blitt belyst ved offentlig domstolsbehandling at innsynsretten står sterkt, men både denne, og Treholt-avgjørelsen nevnt foran, er viktig dokumentasjon for kravet om at avslag på innsyn bare kan skje med en skikkelig begrunnelse, basert på en konkret vurdering i den enkelte sak.

I rettens vurdering av kravet om utlevering av opptakene blir de tungtveiende hensyn for innsyn veid mot de implisertes personvern. Retten legger da vekt på at personvernhensynene blir ivaretatt ved at personene blir anonymisert før utlevering, slik NRK langt på vei aksepterte under rettsforhandlingene.

Les hele Høyesteretts kjennelse her.

PST-beslag av dokumentaropptak var lovstridig

I april 2015 iverksatte Politiets sikkerhetstjeneste (PST) såkalt skjult etterforskning for å hindre flere personer i å begå brudd mot straffeloven § 147d, om å delta i en terrororganisasjon eller rekruttere medlemmer til slik gruppe. PST var da også kjent med at dokumentarfilmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen arbeidet med en film om ekstrem islamisme og rekruttering av fremmed­krigere. Den 7. juni dro to av de siktede – en 19-åring og en 31-åring - sammen med en filmfotograf/journalist fra Rolfsens filmselskap til Landvetter flyplass ved Göteborg, der 19-åringen skulle starte reise til Syria. Underveis ble det gjort en del opptak av 19-åringen, som neste morgen ble pågrepet av svensk politi på flyplassen. Uvitende om dette returnerte 31-åringen og filmfotografen til Oslo.

Samme ettermiddag oppfanget PST ved kommunikasjonsavlytting at 31-åringen ringte til fotografen, som ble bedt om å passe på «tingene sine, minnebrikken og alt … gi det til Rolfsen eller noe». I en senere telefonsamtale samme dag sa 32-åringen at «de skal ikke få tak i de tingene der». PST antok at minnebrikkene inneholdt opptak som ville være viktige bevis i en straffesak mot de siktede, og fryktet at det kunne skje en bevisforspillelse mens brikkene befant seg hos hjemme hos Rolfsen. På dette grunnlag oppsøkte politiets Rolfsen hjemme samme kveld med ransakingsbeslutning, og krevde utlevert minnebrikker og en harddisk med alle opptak. Rolfsen fikk beholde en kopi slik at han ikke ble hindret i å arbeide videre med filmen.

Lovgrunnlaget for ransakingen var straffeprosessloven § 197 som gir påtalemyndighet anledning til å beslutte ransaking dersom etterforskningen kunne bli vesentlig skadelidende dersom man skulle vente på rettens beslutning. Beslaget skjedde etter straffeprosessloven § 205 tredje ledd, som fastsetter at beslaglagt materiale som eier kan nekte å forklare seg om skal forsegles og overleveres domstol til avgjørelse.

- Dette betyr at jeg kan fortsette å lage film, selv om jeg frykter at noen av skadene på materialet er uopprettelig, sa Ulrik Imtiaz Rolfsen etter voteringen i Høyesterett. Foto: NTB scanpix

I utgangspunktet mente PST at Rolfsen ikke var journalist eller redaktør, og dermed ikke kom inn under kildevernbestemmelsen i straffeprosessloven. Tingretten fastslo imidlertid allerede som førsteinstans at Rolfsen «tilhører personkretsen som kan påberope kildevern etter straffeprosessloven § 125», med henvisning blant annet til avgjørelsen i Rt-1992-39 om dokumentarboka «Edderkoppen», der kildevern ble gitt, og til senere avgjørelser i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). PST aksepterte dette i den videre prosess.

I forbindelse med anken til Borgarting lagmannsrett leverte Norsk Redaktørforening et skriftlig intervensjonsinnlegg, etter en analogi fra tvisteloven § 15-8 først ledd. Dette engasjementet ble foran ankebehandlingen i Høyesterett utvidet til at NR gikk inn som partshjelper (tvisteloven § 15-7) for Rolfsen.

Et viktig poeng i Høyesteretts avgjørelse er uttalt i avsnittene 54-57, der retten med henvisning til EMD-praksis slår fast at EMK artikkel 10 gir «en noe videre ramme for beskyttelse av journalistisk materiale» enn det som hittil har vært rettspraksis i Norge. Det uttales det at «Såfremt journalistens kilder kan bli avslørt, omfatter vernet etter artikkel 10 også uredigert og upublisert materiale, som for eksempel råopptak av film», og det er ikke avgjørende at ransaking og beslag eventuelt ikke hadde til formål å avsløre Rolfsens kilder.

I sin avveining av de sterke interessene i saken, på den ene side samfunnets behov for å avsløre og straffe terrorvirksomhet og på den andre siden medienes bidrag til viktig samfunnsinformasjon, la retten stor vekt på medienes mulighet for undersøkende journalistikk. Førstvoterende uttalte:

Etter min vurdering er Rolfsens filmprosjekt i kjernen av undersøkende journalistikk; det griper fatt i et sentralt og presserende samfunnsproblem hvor allmenheten og myndighetene har behov for kunnskap og innsikt. Undersøkelsene er gjort mulig fordi Rolfsen har en særlig og tillitsbasert tilgang til et lukket islamistisk miljø. Jeg legger til grunn at et effektivt kildevern er helt avgjørende for at filmen kan realiseres. Så vidt jeg forstår, er også konsekvensen av politiets ransaking og beslag at kildene har trukket seg.

På denne bakgrunn gjør det seg derfor gjeldende særlig sterke kildevernhensyn. Men også hensynet til etterforskningen i en så alvorlig sak veier tungt. Politiet har imidlertid en rekke etterforskningsmetoder til disposisjon i saker som dette, og det fremstår som uklart hvor nødvendige opplysningene i det beslaglagte filmmaterialet er for etterforskningen. Det er også et moment i helhetsvurderingen at [19-åringens] reise til Syria var avverget da ransakingen fant sted.

Retten pekte også på at lagmannsretten hadde vært i betydelig tvil om kildevernet skulle vike i saken. Endelig fant retten ikke grunn til å legge vekt på PSTs anførsel om at det hadde vært en uheldig rolleblanding mellom journalist og kilde, og at filmfotografen ikke hadde utvist nødvendig distanse og objektivitet overfor kildene. Rettens enstemmige konklusjon var at de aktuelle filmopptakene kunne avsløre andre kilder enn de som var siktet i saken og som var kjent, og at beslaget derfor måtte oppheves.

Dommen har vakt betydelig oppsikt ikke bare i Norge, men også internasjonalt, og særlig etter at Colombia University kåret dommen til den beste juridiske avgjørelse i 2015. I pressemeldingen om pristildelingen ble Høyesterett berømmet for å legge vekt på viktigheten av å beskytte journalistiske kilder i en sak som gjaldt antiterror-etterforskning. «I motsetning til den omfattende internasjonale tendensen til å ofre ytringsfriheten i krisetider, anerkjenner denne avgjørelsen den avgjørende betydningen av en fri presse», het det i pressemeldingen.

Advokat Vidar Strømme i Advokatfirmaet Schjødt, som var NRs advokat i saken, var til stede ved prisseremonien ved universitet i New York tirsdag 5. april.

- Høyesteretts avgjørelse er særlig viktig fordi retten opererer med et vidt kildebegrep og har dyp forståelse av at "chilling effect" innebærer at kilder må være helt trygge og ikke bare nesten trygge, sa Strømme som også trakk fram at dommen verner upublisert materiale, ikke bare en kildes identitet som tidligere.

- Prisen har betydning på to måter: Dels ved at den virker tilbake på norske forhold, og bestyrker avgjørelsen. Dels ved at den virker utad gjennom at andre domstoler kan se hen til avgjørelsen på dette området hvor det er mye internasjonal dialog mellom domstoler, sa Strømme under prisutdelingen. 

Les hele dommen her. 

Aftenbladet fikk filme i barnevernssak

De mest banebrytende innsynsavgjørelser for øvrig i fjor, oppnådde journalist Thomas Ergo og hans kolleger i Stavanger Aftenblad i to tilfeller å få adgang til vanligvis lukkede rettsmøter i sitt arbeid med saken om myndighetenes behandling av den 16 år gamle jenta fra Karmøy, som ble kalt Ida eller Glassjenta.

Den 23. februar 2015 behandlet Haugaland tingrett en rettslig prøving av Fylkesnemndas vedtak i saken, der Ergo på grunnlag av familiens ønske fikk rettens godkjennelse til å følge saken – tross protest fra kommunens barneverntjeneste. Rettens avgjørelse ble tatt med grunnlag i tvisteloven § 36-7 andre ledd som fastsetter adgang til helt eller delvis åpne møter når tingretten skal behandle administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren.

Etter å ha konstatert at verken journalistens eller morens tilstedeværelse i retten ville vanskeliggjøre rettens behandling, og også sett hen til at journalisten kjente alle fakta og vurderinger i saken allerede, med sikte på bruk i en artikkel om barnevernsbarn, konkluderte retten slik:

«Etter rettens vurdering er det viktig for allmenheten å få innblikk i hvordan saker av denne karakter behandles i rettsapparatet. Det er da viktig at den som skal sette et kritisk lys på denne delen av den offentlige forvaltningen, som tar avgjørelser som er av stor viktighet for de involverte, har innsikt i alle deler av behandlingen.

Begjæringen om åpne dører tas derfor til følge.»

En måned senere, den 23. mars sto 16-åringen som tiltalt i en straffesak i Nordhordland tingrett i Bergen, der Thomas Ergo en uke før hadde sendt søknad om tillatelse til å gjøre film- og lydopptak under forhandlingene. Søknaden ble forelagt alle parter på forhånd, etter at tiltalte uttrykte ønske om at tillatelse ble gitt, og forsvarer og verge sluttet seg til. Aktor hadde ingen innvendinger. Forskriften som gir adgang til å gjøre unntak fra opptaksforbudet i domstolloven § 131a, inneholder en nokså streng regel om at tillatelse skal nektes «når tiltalte er mindreårig eller når fotografering eller opptak av andre grunner vil medføre urimelig belastning (…)».

Retten viste til at saken har betydelig offentlig interesse og til at Ergo allerede har fulgt tiltaltes sak over et lengre tidsrom. Retten konkluderte med at bestemmelsen ikke bør tolkes slik at det er et absolutt forbud mot opptak i saker der tiltalte er under 18 år, men at det da er særlig grunn til forsiktighet. Retten la avgjørende vekt på tiltaltes ønske om opptak og ga tillatelse til film- og lydopptak, inkluderte stillbilder, under de profesjonelle aktørers innlegg i saken, men ikke til andre vitneforklaringer.

Glassjenta-reportasjene i Stavanger Aftenblad kan leses her.

Tre andre saker om innsyn og opptak i domstol

Høsten 2004 ble Bergen rammet av en epidemi på grunn av en parasitt i drikkevannet fra Svartediket vannverk, og 1200 personer ble smittet. En advokat saksøkte kommunen med krav om erstatningen for tap som følge av helseplagene som hun mener skyldtes det infiserte drikkevannet. Bergen tingrett avsa som 23. april 2015 der kravet ikke førte fram, men dommeren besluttet at rettsavgjørelsen bare kunne gjengis offentlig i anonymisert form. Bergens Tidende anket denne avgjørelsen til Gulating lagmannsrett, som forkastet anken 13. november samme år.

Saken fikk sin foreløpig endelige avgjørelse i Høyesterett 11. februar i år, der lagmannsrettens kjennelse ble opphevet på grunn av at lagmannsretten bygde på en uriktig vurdering av egen kompetanse i det aktuelle spørsmålet.

Som hovedregel ikke plikt til å varsle privat lydopptak

I Oslo tingrett ble det 2. mai 2014 behandlet en straffesak der en da 68 år gammel mann ble frifunnet for falsk forklaring, men ble ilagt rettergangsbot på 5000 kroner for å ha satt i gang lydopptak under straffesaken uten å varsle verken retten eller vitner om at opptak skjedde. Borgarting lagmannsrett avsa dom 11. februar 2015, med enstemmig frifinnelse av 68-åringen. Lagmannsretten uttalte at opptak til privat bruk ikke er forbudt, og viste til Anders Bøhns kommentarutgave til domstolloven 2013, side 586 og til R-2012-380 der ankeutvalget i Høyesterett uttalte følgende i avsnitt 19:

"Utvalget legger ut fra disse utgangspunktene til grunn at det etter domstol- og prosesslovgivningens system er begrensninger i tilgangen til rettslokalet eller i adgangen til å formidle fra rettsforhandlingene som krever hjemmel, og ikke motsatt. For så vidt gjelder overføring av lyd fra hovedforhandling i straffesaker, er det - som allerede nevnt - bare overføring av lyd «for radio» som i utgangspunktet er forbudt. Etter utvalgets oppfatning er derfor privat overføring av lyd - så langt slik overføring ikke antar form av overføring «for radio» - ikke omfattet av forbudet."

Lagmannsretten viste videre til at det kan nedlegges forbud mot private opptak (etter domstolloven § 133) dersom opptaket vil kunne virke distraherende eller fordi vitner kan føle et særlig ubehag ved å vite at forklaringen tas opp, for eksempel med tanke på at opptaket kan bli misbrukt. I denne saken viste lagmannsretten til at tingretten ikke hadde nedlagt noe slikt forbud, men kunne heller ikke se at det foreligger noen plikt til å si fra om at opptak gjøres, selv om det er gode grunner for akkurat det. Uansett var det etter lagmannsrettens mening ikke grunnlag for å bruke rettergangsstraff hjemlet i første ledd av domstolloven § 198 i denne saken, ettersom opptaket ikke representerte noen krenkelse av domstolens verdighet eller brudd på påbud gitt av retten. 

Fotografering av bildebevis på skjerm

Den 7. juli 2015 behandlet Oslo tingrett en straffesak om grov korrupsjon, der fire personer i den tidligere toppledelsen i Yara International sto tiltalt. Under rettsforhandlingene den andre dagen ble retten av aktor gjort oppmerksom på at pressen tok bilder av skjermene der digitale dokumentbevis ble vist. Etter å ha hørt aktor, alle forsvarerne og to representanter fra pressen fattet retten denne beslutningen:

Utgangspunktet i domstolloven § 131a er at det er forbudt å fotografere under hovedforhandlingen. Det er hensynet til privatlivets fred og at rettens forhandlinger ikke skal forstyrres som må veies opp mot informasjonsfriheten. Retten har kommet til å ikke tillate fotografering av dokumenter som vises på skjermene når aktørene viser og leser opp fra dokumentene i saken. Retten begrunner sin avgjørelse med følgende:

  • både aktoratet og forsvarerne motsetter seg slik fotografering
  • personvernhensyn, i det det dokumenteres f.eks. fra dagbøker som kan inneholde private notater uten relevans for saken
  • at ikke hele dokumentet dokumenteres og de kan da være uheldig at dokumentet i sin helhet fotograferes
  • informasjonsfriheten er i varetatt ved at det ikke er gitt forbud mot private lydbåndopptak

Retten finner ikke grunnlag for å forby private lydbåndopptak. Retten viser til at i utgangspunktet er private lydbåndopptak av hovedforhandlingen tillatt. Det er lydbåndopptak til kringkasting (radio eller fjernsyn) som er forbudt. Retten kan forby private lydbåndopptak, men det må være en grunn til det, jfr. domstolloven § 133. En grunn kan være frykt for at lydbåndopptakene kan bli misbrukt. Retten kan ikke se at det i denne saken er grunn til å frykte at pressen eller andre vil misbruke opptakene, f.eks. til å påvirke vitner. En slik generell mulighet foreligger jo, men det er ikke opplyst konkrete forhold i denne saken som gir tilstrekkelig grunn til å forby private lydbåndopptak.

Etter dette har retten kommet til at det ikke gis tillatelse til å fotografere skjermene med dokumentbevis under forhandlingene og private lydbåndopptak forbys ikke.

Beslutningen var enstemmig. 

Aftenposten frikjent i Høyesterett – under dissens

Den tidligere lederen i Fredrikstad Fotballklubb, Morgan Andersen gikk i 2013 til søksmål mot Aftenposten etter en sak om spillerkjøp med tittelen ”FFK-saken: Ny millionutbetaling granskes”. Aftenposten var blitt felt i Pressens Faglige Utvalg (PFU) for mangel på samtidig imøtegåelse. Han saksøkte deretter Aftenposten for 3,5 millioner kroner for ærekrenkelser.  Andersen vant ikke frem i Oslo tingrett, men i Borgarting lagmannsrett ble han tilkjent 100.000 kroner i oppreisning, samt delvis dekning av saksomkostningene. Aftenposten saken til Høyesterett, som i juni i fjor – under dissens 3-2 – frifant Aftenposten.

Stridens kjerne var en formulering om at Andersen – som ”en av de siste tingene han gjorde som FFK-ansatt” var å inngå en avtale som ”kan minne veldig om” en kontrakt som klubben tidligere hadde inngått med en annen spiller og som også hadde resultert i granskning fra både skattemyndighetenes og politiets side. Aftenposten vedgikk at man ikke hadde dekning for så bastante formuleringer. Et vesentlig poeng var imidlertid at avisen, til tross for gjentatte forsøk, ikke hadde fått tak i Andersen før saken ble publisert. Da man kom i kontakt med Andersen samme dag som den omstridte artikkelen var publisert på nett og papir, ble hans versjon raskt lagt ut på nett og også trykket i neste dags papirutgave. Artikkelen på nett ble justert i tråd med den nye informasjonen man fikk og også teksten i en ”faktaboks” ble omformulert.

Når Høyesteretts flertall frikjente Aftenposten er det interessant å merke seg at de nettopp la stor vekt på avisens etterfølgende opptreden, altså det som skjedde etter at den omstridte artikkelen var publisert. Om dette sier førstevoterende:

”Det er også et vesentlig element i rettsstridsvurderingen at ankemotpartens syn ble publisert på nettet allerede samme dag som artikkelen var trykket i papirutgaven. Samtidig ble også artikkelen fra avisutgaven modifisert slik at det ikke lenger ble hevdet at Morgan Andersen var den som på vegne av FFK hadde inngått de aktuelle avtalene. Morgan Andersens imøtegåelse ble også trykket i morgenavisen den påfølgende dag, og avisens egen sammenfatning av saken ble gitt en slik form at det ikke lenger ble hevdet at avtalene var inngått av ankemotparten.”

Her kan du lese hele Høyesteretts dom.

 

Morgan Andersen og hans prosessfullmektig, advokat Rune Gaustad, vant frem i lagmannsretten, men tapte til slutt i Høyesterett, under dissens 3-2, mot Aftenposten. (Foto: NTB scanpix)

 

To saker til om injurier

To av sakene som har vært innom domstolene i 2015 skal bare kort nevnes, ettersom ingen av dem fikk avgjørelse i form av dom.

Den første gjelder et søksmål reist som privat straffesak av advokat Per Danielsen på vegne av en privatperson, som mente seg ærekrenket i en omtale som Ukeavisen Ledelse hadde av Norges Korforbund den 22. januar 2014. En tidligere styreleder i korforbundet reagerte på beskyldninger om at han hadde fått dekket både deler av husleie og parkeringsplass i Oslo, samtdig som fikk dekket hotellopphold. Dette viste seg å ikke være korrekt og i forberedende rettsmøte i Oslo tingrett den 11. januar 2015 ble partene enig om et forlik, der ukeavisen beklager at den ikke kontakt med saksøkeren før publiseringen, og der det ble opplyst at kontrollkomiteen i korforbundet har fastslått at det ikke er dekning for beskyldningene. Avisen betalte dessuten sakskostnader på 22.000 kroner pluss moms til saksøker.

Den andre saken ble reist som krav om midlertidig forføyning overfor Dagbladet, gjennom Oslo byfogdembete, der det ble holdt muntlige forhandlinger 30. november 2015. Det var en hotelleier og et hotellselskap som krevde at i alt fire nettartikler på www.dagbladet.no om ham og hotellet skulle slettes fordi de var skadegjørende og injurierende. Rettens kjennelse ble avsagt 14. desember 2015 med det resultat at kravet ikke tas til følge og med pålegg til saksøker om å betale sakskostnader til Dagbladet på 75.000 kroner. Hovedgrunn til at kravet ikke førte frem, var at retten ikke fant at det forelå sikringsgrunn, det vil si at det ikke var påvist eller sannsynliggjort at det var overhengende fare for vesentlig skade. Retten uttalte «forståelse for at saksøkerne ikke ønsker negativ omtale i pressen med identifisering, herunder navn, bosted osv. Dette er imidlertid felles for svært mange mennesker som er gjenstand for pressens søkelys. At dette oppleves ubehagelig for den det gjelder, utgjør ikke sikringsgrunn i lovens forstand.»

Forliksrådet ga dom for brudd på sitatretten

Den 22. april 2015 avsa Oslo forliksråd en dom i en sak reist av Norsk Journalistlag på vegne av en dansk journalist, mot Stiftelsen Human Rights Service HRS. Saken gjaldt opphavsrettighet til en kronikk som journalisten hadde skrevet og som han mente at HRS hadde gjengitt ulovlig. Kronikken het «Velferdssnak mens vi styrter i afgrunden» og ble publisert på nett og papir i Berlingske Tidende 8. august 2010. Nesten fire år senere – 6. juli 2014 - oppdaget han at store deler av kronikken i sitats form hadde ligget ute på HRS sine nettsider siden 9. august 2010. Samme dag krevde han honorar for bruk av hans kronikk uten tillatelse, og saken endte etter hvert i forliksrådet.

NJs advokat, Ina Lindahl Nyrud pekte på at åtte av i alt tolv avsnitt er nærmest ordrett kopiert fra kronikken, og viste blant annet til en dom i Oslo byrett fra 29.9.1982 der det ble stadfestet at man er langt utenfor sitatrettens grenser når det skjer en slik omfattende kopiering av originalen. Hun påpekte også at det ikke har betydning for saken at artikkelen hos HRS krediterte journalisten som forfatter og at det var linket til originalen. HRS hadde uttalt på sin side at kravet var foreldet, men Nyrud påpekte at her dreier det seg om vedvarende krenkelse fordi HRS-artikkelen lå ute helt til den ble fjernet etter mottatt prosessvarsel 28. november 2014. Foreldelsesfristen løpet først fra den dag artikkelen ble fjernet, hevdet hun og krevde til sammen 3.000 danske kroner i erstatning og sakskostnader.

Advokat Trond Ellingens fastholdt på HRS vegne prinsipalt at kravet var foreldet, fordi fristen måtte løpe fra artikkelen ble publisert 9. august 2010. Han hevdet videre subsidiært at sitatene var i det omfang sitatretten gir adgang til, og at forfatters navn dessuten var oppgitt, at det var tydeliggjort at det dreide seg om sitat, og at det var linket til hele kronikken i den danske avisen. Han påsto dessuten at ettersom HRS hadde omtalt kronikken i positive ordelag og rost kronikken, så var det ikke grunnlag verken for å kalle dette en krenkelse eller å kreve erstatning for skade, samt at HRS-sidene er uten reklame og at det derfor ikke var noen økonomisk vinning for HRS i denne saken, mens det for journalisten heller ikke var noe økonomisk tap.

Forliksrådets dom ga journalistlaget medhold både i at kravet ikke var foreldet og at det forela en vedvarende krenkelse av opphavsretten når artikkelen lå ute på HRS’ hjemmeside i fire år. Kronikkforfatteren ble tilkjent erstatning i samsvar med kravet og 3.360 kroner i sakskostnader, med tillegg av renter mv.

 

Politiker frifunnet for brudd på taushetsplikt

Selv om saken ikke direkte berører mediene, er det også verdt å nevne her den dommen som Oslo tingrett avsa 15. september 2015 i den såkalte «Taushetssaken». Rødt-politikeren Bjørnar Moxnes var blitt anmeldt av et flertall i Oslo kommune for brudd på taushetsplikten, ved publisering på egen hjemmeside av en rapport om helsesektoren i kommunen. Det ble påstått at dette innebar ulovlig offentliggjøring av opplysninger om pasienters helse og ansattes tjenesteforhold.

Moxnes nektet å vedta et forelegg fra politimesteren i Oslo, og ble deretter tiltalt i offentlig straffesak for tingretten. Blant vitnene var professor Jan Fridthjof Bernt og generalsekretær Arne Jensen i NR. Retten foretok en omfattende og grundig vurdering av saken, med mange sitater fra forarbeid og kommentarutgaver til taushetslovgivningen.

Retten uttalte blant annet at ved tvil om innholdet i straffesanksjonerte taushetspliktregler vil det etter rettens skjønn være riktig å falle ned på et resultat som ikke strider mot ytringsfriheten og vår rettstradisjon, hvor reell mulighet for å vurdere og kritisere forvaltningen ikke stoppes av taushetspliktregler. At taushetspliktreglene når det kommer til straff, i praksis benyttes slik, illustreres av manglende praksis fra lignende straffesaker.

I dommen heter det også at i beskrivelsen av hvordan sykehjemmet og etaten fulgte opp de ansatte, kommer det til tross for nøytral språkbruk, frem en klar kritikk mot saksbehandlingen. «Å verne forvaltningen mot kritikk faller utenfor virkeområdet for forvaltningsloven § 13», skrev retten.

 Rødt-leder Bjørnar Moxnes i Oslo tingrett sammen med sin forsvarer Harald Stabell. Foto: NTB scanpix

 

Legg til i min rapport

Medieetisk årsrapport 2015

Skillet mellom journalistikk og reklame, sitering og kreditering, rekordmange PFU-klager og en monsterklage preget etikkåret 2015.

Den såkalte "monsterklagen" ble behandlet i juni 2015. Anders Cappelen hadde på vegne av kirurg Per Kristian Eide ved Ullevål universitetssykehus klaget TV 2 inn for flere brudd på god presseskikk, gjennom sine reportasjer om legens forskningsarbeid i årene 2012-2015 (PFU-sak 2013-141).
Stor oppmerksomhet fikk også avsløringen måneden etterpå, av en medarbeider i DN, Daniel G. Butenschøn, som hadde plagiert og jukset i flere journalistiske sammenhenger, men uten at denne saken resulterte i konkret PFU-behandling. I september vedtok imidlertid PFU en fornyet prinsipputtalelse «Om sitering og kreditering» , som delvis var en følge av DN-saken.

Her er NPs prinsipputtalelse.

Oppmerksomhet fikk også revisjonen av Vær Varsom-plakaten, der nytt kapitel 2 om integritet og troverdighet, inkludert nye tekstreklameregler, erstattet den tidligere Tekstreklameplakaten.

Til 2014-statistikken noterte vi i fjor at antall fellelser var gått forholdsvis sterkt ned, men i 2015 er antallet brudd tilbake på tidligere nivå. Både antall klager og andel fellelser er rekordstort i 2015. Fortsatt er det pkt 4.14 om samtidig imøtegåelse og pkt 3.2 om kildearbeid som fører til flest fellelser. Et lyspunkt i 2015 er det at antall klagesaker som er løst gjennom minnelig ordning o. l. er doblet, fra 20 til 50.

 Tabell 1: Klager mottatt i PFU 2003-2015, behandlede og delt på resultat. Fullstendig statistikk med noter på www.presse.no (Kilde: Norsk Presseforbund).

  • Klagetallet har aldri vært så høyt som i 2015. Økningen fra året før var på 73 klager, som utgjør 17 prosent økning. Både tallmessig og prosentvis er imidlertid økningen mindre enn rekordøkningen fra 2003 til 2004, som ga 84 flere saker (46 %). Også 2011 viste stor økning sammenliknet med 2010, med økning på 70 klager. Hele 64 av klagene dette året gjaldt dekningen av 22. juli-terroren på Utøya og i Regjeringskvartalet. Sammenliknet med 2010 er antall klager i 2015 økt med hele 214, som tilsvarer 70 prosent.
  • Antall behandlede saker kan synes å ha gått drastisk ned i forhold til innkomne klager i 2015, men det skyldes en nyordning av statistikken. Fra 1.1.2015 inngår ikke klager uten samtykke eller som er foreldet (avvist og henlagt) i det som kalles behandlede saker. Betegnelsen har jo på sett og vis vært misvisende, ettersom antall avgitte uttalelser (som altså har vært gjenstand for full behandling i PFU og resultert i en uttalelse) har ligget på omtrent samme nivå de senere årene, samtidig som antall mottatte og såkalt «behandlede» klager har økt sterkt. Det meste av denne økningen har havnet i klassen «Forenklet ‘fri’».
  • Klagerne fikk medhold (brudd eller kritikk) i hele 58 prosent av sakene som kom til full behandling i PFU i fjor (83 saker). Andelen av fellelser har aldri vært større. Andelen fellelser var 55 prosent i 2003 og nær 51 prosent i 2013. Antall saker med frifinnelse er det laveste siden 2003.

Samtidig imøtegåelse (4.14) fortsatt på topp

Punktet om samtidig imøtegåelse har hatt topprangering på bruddstatistikken i de aller fleste år siden punktet fikk sin plass i Vær Varsom-plakaten fra 1995, og slik er det også for 2015. Antall fellelser er gått noe opp siden året før, men verre enda er det at det andre klagepunktet som ofte følger 4.14, nemlig svikt i kildearbeidet (punkt 3.2), også er økt mye – fra 6 til 17 fellelser. Det framgår ikke direkte av statistikkmaterialet, men en nærmere gjennomgang av sakene viser at hele åtte saker inneholder brudd både på 3.2 og 4.14.

Et annet punkt i plakaten som har ligger høyt på bruddlisten er punkt 4.4 om bruk av overskrift som mangler tilstrekkelig dekning i selve reportasjen. Noen av disse sakene gjelder bruk av talestrek (kalles også sitatstrek og replikkstrek) i overskriften. PFU har i økende grad satt søkelys på dette, ikke uten grunn. Sammentrekning av kildeutsagn, som allerede har fjernet seg fra det ordrette ved at meningsinnhold gjengis, for eksempel på innside, blir ofte spisset når det hentes fram for å brukes på forsiden og som ytterligere blir spissformulert når det skal opp i overskrift. Risikoen for feilskjær i denne prosessen er stor, og de sakene som er felt viser spor av nettopp dette. PFUs uttalelser i to slike saker i julemøtet i fjor resulterte i en debatt etterpå i Journalisten, ikke på grunn av bruk i overskriften, men fordi noen mente at utvalget ga en uriktig tolkning av punkt 3.7 i plakaten. Styrene i NR og NP drøftet usikkerheten omkring dette plakatpunktet våren 2016, og NP-styret har nedsatt et utvalg i et forsøk på å tydeliggjøre punktets budskap.

Verdt å merke seg er også at antall avgjørelser om tekstreklame og sponsing er blant topp fire forrige år, men det er usikkert om økningen her har noen sammenheng med at Tekstreklame­plakaten ble opphevet og retningslinjene derfra ble implementert i Vær Varsomplakatens kapittel 2.  Det skjedde i juni 2015, og disse klagesakene etter kapittel 2 fordelte seg ganske likt på de to halvårene i fjor.

Tabell 2: Antall brudd for utvalgte punkter i Vær Varsom-plakaten, sortert etter antall fellelser siste år.  (Kilde: Norsk Presseforbund, www.presse.no) 

 Tabell 3: Antallet klager totalt, antall klager etter VVP 4.14, og antall fellelser.  (Kilde:www.presse.no)

 Tabell 4: Antallet PFU-behandlede klager etter 4.14, og antall fellelser, årene 2013-2015.  (Kilde:NRs 4.14-skvadron).

 

Det er en viss økning både i klager og antall brudd i 2015. Tabell 4 viser utviklingen siden skremselsåret 2013. Andel fellelser sammenlignet med klager er prosentvis 62 prosent brudd i 2013, 45 prosent i 2014 og 52 prosent i 2015. Bruddene på 4.14 utgjorde vel 26 prosent av alle brudd i 2015.

Selv om det var en negativ økning i 2015, er 4.14-skvadronen likevel litt fornøyd med utviklingen, heter det i skvadronens årsrapport. Det pekes på at både i 2014 og i fjor «kan vi se at redaksjonene i økende grad har vært oppmerksom på at beskyldningene de har publisert krevde samtidig imøtegåelse. Mens redaksjonene i 2013 syntes å ikke tenke på 4.14 i det hele, skyldes fellelsene både i 2014 og særlig grad i 2015 at man a) ikke har anstrengt seg nok for å innhente imøtegåelsen, b) ikke klarer å dokumentere forsøkene som er gjort, eller c) fordi man har slurvet med å gjengi beskyldningene».

Det er også verdt å merke seg at det bare var ett tilfelle av at samme redaksjon ble felt etter 4.14 i samme år, og at det er færre «faste» gjengangere blant redaksjonene som er felt.

Slurv med innhenting

Det er særlig ved selve gjennomføringen av samtidig imøtegåelse at fellelsene er skjedd i fjor. Flesteparten av bruddene skyldes at man ikke evnet å gi full eller presis nok beskrivelse av beskyldningene, eller at man har valgt feil person eller instans til å gi imøtegåelse. I 2015 var det kun ett eneste tilfelle av at redaksjonen ikke ga klageren tilstrekkelig tid til å levere imøtegåelse. Dette gjaldt den såkalte «monsterklagen» fra en kirurg mot TV 2.

I åtte av de 22 sakene ble redaksjonen samtidig felt for ikke å ha fulgt Vær Varsom-plakaten punkt 3.2 om godt kildearbeid. Disse to bestemmelsene følges gjerne ad i slike saker.

Diskusjonen om 4.14 skal omfatte alle sjangre blusset sterkt opp i 2014, på grunn av noen avgjørelser som vakte stor diskusjon. I 2015 var det bare tre saker som berører denne diskusjonen, nemlig ett tilfelle av leserinnlegg, ett tilfelle av portrettintervju og ett tilfelle av kommentar.

I det første tilfellet, i klage mot iTromsø, erkjente redaksjonen straks at leserinnlegget aldri burde vært publisert uten samtidig imøtegåelse, verken på nett eller papir. Allerede neste dag publiserte avisen en beklagelse og innlegget på nett ble fjernet, men uten at det var tilstrekkelig til å unngå fellelse. I de to andre tilfellene mente redaksjonene i henholdsvis Avisa Hordaland (portrettintervju) og Porsgrunns Dagblad (kommentar) at publiseringene ikke falt innenfor retningslinjen om samtidig imøtegåelse. Avisa Hordaland viste til at de publiserte et tilsvar i etterkant, men uten at det var tilstrekkelig.

Pass på de misfornøyde…

Som vi har understreket tidligere i 4.14-rapporter, er det særlig i saker som handler om en misfornøyd part, i nabokrangel, familiekrangel, politisk krangel eller klager fra misnøyde kunder at redaksjonene kommer skjevt ut i saker om samtidig imøtegåelse. I fjor ser vi dette i enda større grad enn tidligere, med blant annet flere typer nabo- eller skolekrangler representert.

Så lenge de misfornøyde er noenlunde konkrete i sine påstander, faller slike beskyldninger fort inn under punkt 4.14. Det er her redaksjonene må være mest oppmerksomme, og de må være det i kildearbeidsfasen. Når klagen kommer, er det oftest for sent!

Er man i tvil, vil det journalistiske arbeidet helt sikkert ikke bli dårligere, om man for sikkerhets skyld innhenter en imøtegåelse.

Hva er sterke beskyldninger?

Selv om det altså er færre tilfeller av at redaksjonene ikke ser at publiseringen rammes av 4.14, er det fortsatt store muligheter for at PFU kan veilede bedre gjennom sine avgjørelser. Vi ser i en del uttalelser at utvalget temmelig summarisk sier at reportasjen inneholder «så konkrete og alvorlige beskyldinger» at det utløser rett til samtidig imøtegåelser. PFU vil bidra vesentlig bedre til etikkskoleringer om det oftere viser til konkrete eksempler på hva som er så sterke beskyldninger at de er grunnlag for fellelsen.

Følgende redaksjoner ble felt i 2015 for brudd på 4.14:

Aftenposten, nyhet – Sak 2015-190

Avisa Hordaland, portrettintervju – Sak 2015-189

Dagens Medisin, nyhet - Sak 2014-392

Drammens Tidende, nyhet – Sak 2015-043

Fagbladet, nyhet – Sak 2015-267

Finansavisen, nyhet – Sak 2015-207

Gudbrandsdølen Dagningen, nyhet – Sak 2015-220

Halden Arbeiderblad, nyhet – Sak 2015-142

Helgelendingen, nyhet – Sak 2015-122

iTromsø, leserinnlegg – Sak 2015-185

Juristkontakt, nyhet – Sak 2015-297

Nordlys, nyhet - Sak 2014-356

NRK Oppland, nyhet – Sak 2015-218

Oppland Arbeiderblad, nyhet - Sak 2015-151

Porsgrunns Dagblad, nyhet – Sak 2015-108

Porsgrunns Dagblad, kommentar - Sak 2014-286

Rana Blad, nyhet og innlegg  – Sak 2014-386

Romerikes Blad, nyhet – Sak 2015-244

Smaalenenes Avis, nyhet – Sak 2015-308

TV 2 (tv og nett), nyhet mm  - Sak 2013-141

Varden, nyhet -  Sak - 2015-023

Østlandets Blad, nyhet - Sak 2014-396

Fortsatt forholdsvis få advokatklager

I alt fikk PFU inn 28 såkalte advokatklager i 2015, det vil si at klagen er sendt inn av advokat på vegne av en klient. Det kan selvsagt finnes mange flere klager som er skrevet helt eller delvis av advokater, men det fremgår altså ikke av klagen. Ti av de 28 advokatklagene kom ikke til full behandling; fem ble gjort opp ved minnelig ordning mellom klager og redaksjon og fire ble enten trukket, avvist eller behandlet forenklet, som «ikke-brudd». De gjenstående 18 saker som ble behandlet av PFU, førte til brudd i ni av sakene og til kritikk i to saker.

Utviklingen når det gjelder advokatklager ser slik ut:

2009: 37 advokatklager av i alt 292 innsendte klager = 12,7 prosent
2010: 31 advokatklager av i alt 291 innsendte klager = 10,7 prosent
2011: 36 advokatklager av i alt 339 innsendte klager = 10,6 prosent
2012: 32 advokatklager av i alt 359 innsendte klager = 8,9 prosent
2013: 18 advokatklager av i alt 377 innsendte klager = 4,7 prosent
2014: 25 advokatklager av i alt 131 behandlede klager = 19,0 prosent
2015: 18 advokatklager av i alt 142 behandlede klager = 12,7 prosent

Prosentberegningen fra og med 2014 er gjort på grunnlag av antall saker som er kommet til full behandling i PFU, det vil si at de har resultert i en uttalelse og dermed normalt publisert i PFU-basen. 

«Vanlige folk» fikk oftere medhold i 2015

Det er personer som står bak de fleste klagene til PFU. I fjor sto det personer bak 104 av klagene som ble fullt behandlet av utvalget, mot 89 året før. Bedrifter, organisasjoner og offentlige institusjoner eller organer sto bak 38 klager i 2015, mot 40 klager i 2014.

Personklagene blir delt inn i to grupper, som vi kaller «aktører» og «vanlige folk». Som aktører regner vi alle personer som har en offentlig rolle, enten som ansatt i offentlig virksomhet, som politiker, som journalist eller redaktør, kriminelle og alle andre som opptrer generelt offentlig, eller i den konkrete sak selv har søkt det offentlige rom. «Vanlige folk» er de som normalt kalles «privatpersoner» i PFUs egen statistikk, med mindre de har en utpreget aktørrolle.

Klager fra det vi har gruppert som vanlige folk fikk klart oftest medhold i PFU i 2015. Hele 63 prosent av klagene fra denne gruppen fikk fellende uttalelse som resultat. Overvekt av fellende uttalelser var det også for den andre persongruppen, blant aktørene. Antall klager fra bedrifter, organisasjoner og offentlige virksomheter er fortsatt forholdsvis lavt.

«Monsterklagen» mot TV 2

Vær Varsom-plakaten 4.14 sto sentralt også i det omfattende klageskriftet fra hjernekirurg Per Kristian Eide på nesten 4.000 sider. Fra samme klager ble det levert klager også mot NTB (6 artikler), Aftenposten (4) og Bergens Tidende (3). I alt ble 70 innslag (47 TV- reportasjer og 23 nettartikler) fra TV 2 klaget inn, med påstand om cirka 4000 ulike brudd, hovedsakelig på 3.2 og 4.14. TV 2 felt på 3.2, 4.1, 4.14 og 4.17. Det siste punktet gjaldt grove utsagn i kommentarfelt til nettartikler. NTB ble felt etter 3.2 om kildearbeid og Aftenposten etter 4.1 og 4.17, for et leserinnlegg i kommentarfelt som først ble fjernet og beklaget etter at avisen var innklagd til PFU. Bergens Tidende ble frifunnet. Ullevål-kirurgen har gjennom advokat Per Danielsen senere varslet søksmål mot alle de fire mediene som var innklagd for PFU, samt mot VG og Amedia, for ærekrenkende omtale.

I følge PFUs saksfremstilling fortalte TV 2 i en serie TV-innslag og nettartikler over flere måneder, at Eide «kun for forskning» hadde tatt ut biter av hjernene til 122 pasienter som var inne på Oslo universitets­­sykehus til «rutineundersøkelser», og uten at pasientene skulle være gjort kjent med risikoen knyttet til forskningsprosjektet. Prosjektet var stanset da TV 2 startet sine publiseringer. Tre pasienter hadde fått alvorlige komplikasjoner, Helsetilsynet var varslet og metoden for prøvetagning var endret, og det samme gjald informasjonen til pasientene.

Brudd på 4.14

Bruddet på 4.14 i TV 2-publiseringene gjaldt særlig starten, da kirurgen ble kontaktet dagen før første publisering, etter at TV 2-redaksjonen hadde arbeidet med saken i flere måneder. Den første kontakten, som skjedde i form av en telefonsamtale på 45 minutter, avklarte at kirurgen ikke ville stille til intervju, men henviste til sine overordnede ved sykehuset. Når TV 2 ble felt på dette punkt, skyldes det at redaksjonen «ikke på en klar og tydelig måte i denne første telefonsamtalen presenterte Eide for det konkrete innholdet i beskyldingene». Utvalget skriver i uttalelsen:

«Utvalget viser spesielt til kritikken fra utenlandske eksperter, intervjuene med pårørende på vegne av de pasientene som hadde fått hjerneskader, og påstanden om at det handlet om en rutineundersøkelse. Utvalget mener at Eide ikke forsto alvoret i det som dagen etter ble publisert, og mener derfor at imøtegåelsesretten verken ble fair eller reell. Som følge av bruddet på 4.14. mener utvalget at saksfremstillingen er preget av en gjennomgående kritisk tilnærming som i for liten grad bidrar til å opplyse saken også fra et annet ståsted. Utvalget viser her til det presseetiske påbudet om å informere den angrepne part, slik det er formulert i 4.14 veilederen: «Den angrepne skal klart og tydelig bli presentert for det konkrete innholdet i beskyldningene».

Et mindretall på to i PFU, redaktørmedlemmene Tone Angell Jensen og Alexander Øystå, tok dissens, i det de mente at kirurgen – med sin kjennskap til saken – forsto alvoret i det som skulle publiseres. Han hadde selv kort tid før skrevet redegjørelse om saken til Helsetilsynet. Mindretallet viser også til at TV 2 ikke mottok noen reaksjoner på manglende imøtegåelse, før PFU-klagen ble varslet seks måneder senere, og at verken kirurgen eller sykehusledelsen gjorde tilstrekkelig for å opplyse saken.

PFU uttaler samlet at i den videre dekning av saken har TV 2 gjort mange forsøk på å få kirurgen til å delta, men at det fremstår tydelig for publikum at han er spurt og har takket nei. Utvalget mener ut fra dokumentasjonen av tilsvarsrunden at kirurgen dermed har hindret «debatt, kritikk og nyhetsformidling» (4.14 siste setning) i en sak av stor offentlig interesse.

Brudd på 3.2

Også når det gjelder brudd på VVP punkt 3.2 om kildearbeid, er det særlig først del av TV 2-publiseringen som får kritikk, og særlig fordi TV 2 synes bevisst å ha utelatt å ta med en del informasjon som redaksjonen allerede hadde innhentet. Utvalget uttaler:

«Utvalget mener TV 2 i den første publiseringen i for stor grad opptrådte ensidig i sin utvelgelse av kildemateriale, og bevisst utelot vesentlige opplysninger som kunne belyst saken bredere, jf. Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, om å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Hadde TV 2 i den første publiseringen tatt med mer av den ovenfor nevnte informasjonen, ville heller ikke kritikken av prosjektet gått så skarpt på Eide som person.»

Det er den aller første publiseringen på tv og nett dette gjelder, torsdag 6. desember 2012. Men utvalget mener at 3.2 også ble brutt i en studiosamtale dagen etter, der påstander om mulige lovbrudd og uttrykket «friske hjerner» ikke veies opp eller korrigeres. Her mener utvalget at programleder burde bidratt mer aktivt for å nyansere inntrykket, ettersom ingen som kunne representere kirurgen eller sykehuset var med i studiosamtalen.

Også til dette punktet bemerker utvalget at skjevhetene i kildevalgene til en viss grad tilskrives hvordan kirurgen og sykehuset valgte å forholde seg til debatten som TV 2 hadde reist.

Om vinkling

Når PFU uttaler seg om vinkling kan det ofte bli det ganske summarisk, med en henvisning at her står redaksjonene fritt til å velge. I klagesaken mot TV 2 gjør utvalget en grundigere jobb med å forklare nærmere hvordan vinkling kan bli feil. Utvalget innleder i punkt 5 i uttalelsen med å minne om at selv om redaksjonene står fritt til å velge ståsted for å studere saken nærmere, så må vinkling og dramaturgi ikke «gå på bekostning av andre presseetiske krav, som kildevalg, kildebredde, opplysningskontroll, saklighet og omtanke, etc.»

Utvalget skriver videre:

«Slik utvalget ser det, er de påklagede publiseringene skarpt vinklet, og de rammer Eide hardt, for eksempel når TV 2 bruker formuleringer som «Skandaleprosjektet» i sin dekning. Utvalget viser også til de særlig sterke emosjonelle bilder, spesielt i det første innslaget den 6. desember 2012. Det samme gjelder det sterke personfokuset og den rammende omtalen i innslagene den 19. og 20. desember 2012.

Samtidig mener utvalget at det kritikkverdige i saken i seg selv er å oppfatte som belastende, og utvalget minner om at mediene ikke har noen presseetisk forpliktelse til å balansere negative forhold med mulige positive. Dersom saken tilsier kraftig kritikk, skal resultatet i det publiserte også samsvare med dette.

Spørsmålet er om TV 2, gjennom sine publiseringer, har påført Eide en unødig belastende og skadelig publisitet, i betydningen; er det et misforhold mellom det kritikkverdige og det publiserte; er publiseringene overspilt? Har man arbeidet grundig i innsamlingen av fakta? Har man vært kritisk til kilder og kildevalg? Har man tilstrebet bredde i kildevalget? Har man trukket inn alle vesentlige fakta? Har den som angripes fått en reell imøtegåelsesrett?»

I punkt 8 i uttalelsen viser PFU til at TV 2, i den fortsatte publisering av saken, presenterte nye vinklinger og temaer. Her minner utvalget om at det er nødvendig at redaksjonene er seg bevisst på hvordan en slik omfattende mediedekning over lang tid kan oppleves for enkeltpersoner, og at dekningen får en dramaturgisk slagside som ikke står i forhold til det klanderverdige. Utvalget uttaler at dette er særlig viktig nå den angrepne delvis er fraværende i dekningen, og at TV 2 derfor i større grad kunne gjort valg som på en bedre måte veide opp for kirurgens fravær. Utvalget minnet nok en gang om at redaksjonen må sørge for at relevant informasjon ikke blir utelatt på grunn av den vinkling som er valgt.

Som et eksempel på innslag som rammet særlig hardt, trekker utvalget fram et innslag fra 19. desember 2012, som PFUs flertall «belønner» med «brudd på punkt 4.1». PFU-medlemmene Tone Angell Jensen, Alexander Øystå og Amal Aden dissenterte på dette punktet.

De øvrige klagene fra kirurgen

De tre andre klagene som ble behandlet sammen med TV 2-klagen, gjaldt omtale av kirurgsaken i NTB, Aftenposten og Bergens Tidende. Alle disse omtalene kom som resultat av at TV 2 tok opp saken.

PFU aksepterte NTBs omtale av saken innledningsvis som referat og sitater fra TV2s reportasjer. I den første tiden skjedde det uten kirurgens navn og ellers med nøktern omtale. Nyhetsbyrået blir imidlertid felt etter 3.2 for at det tilsynelatende fremgår av en artikkel 9. desember 2012 at en av pasientene døde som følge av forskningsprosjektet. PFU mener at NTB burde ha kontrollert bedre om dette var en korrekt informasjon.

Også Aftenpostens omtale blir i hovedsak godkjent av PFU som referat fra TV 2 av en sak av stor offentlig interesse, og dessuten i en noe mer avdempet form enn originalpubliseringene. Aftenposten ble imidlertid felt for å ha publisert en grov beskyldning i et kommentarfelt til en nettartikkel, og for ikke å ha fjernet den tilstrekkelig tidlig. Det skjedde først etter at PFU-klagen kom, og dermed ble avisen felt for brudd både på punkt 4.1 og 4.17.

Bergens Tidende publiserte tre artikler på papir og nett i desember 2012, hovedsakelig med utgangspunkt i reportasjene fra TV 2. Også for BTs vedkommende peker PFU på at mediene har anledning til å viderebringe informasjoner fra andre medier, så lenge saken er av stor interesse og kilder oppgis. BT valgte ikke å navngi kirurgen i de første publiseringene og at avisens kritikk ble rettet mer mot sykehusene enn mot kirurgen. Avisen ble frifunnet for brudd både etter punkt 3.2 og 4.14. 

Flere saker om skillet mellom journalistikk og reklame

Antall saker som handler om skillet mellom reklame og journalistikk har økt noe, som kort nevnt foran. Vi tar med noen eksempler:

Bergensavisen (BA) ble innklaget for utformingen av annonser i nettavis. Klager mente at det var omtrent umulig å skille annonsene fra øvrig innhold. BAs nettside som ble brukt som eksempel i saken så slik ut:

I denne saken uttalte PFU i august 2015 følgende: «Det avgjørende for det presseetiske må være hvorvidt leserne uten videre oppfatter hva som er redaksjonelt stoff, og hva som er reklame eller annet ikke-redaksjonelt materiale. I dette tilfellet blir derfor spørsmålet: Fremstår de påklagede annonsene tydelig som annonser, eller vil publikum kunne forveksle dem med avisens frie journalistikk?

Utvalget merker seg en tynn stripe over annonsedekket med merkingen «annonse», videre er også bildene merket med «annonse». Men etter utvalgets mening fremstår teksten som titler til egne redaksjonelle saker, og utvalget finner det ikke umiddelbart innlysende i dette tilfellet at bilde og tekst hører sammen.

Utvalget mener det kommersielle innholdet kan forveksles med BAs journalistiske presentasjon, og at BA derfor skulle gjort mer for å opprettholde det tydelige skille mellom det kommersielle og det redaksjonelle stoffet, jf. VVP punkt 2.6.»

Det kan synes som mange nettaviser har notert seg denne uttalelsen, for vi har et inntrykk av at denne annonseformen har fått bedre merking etter dette.

Dagbladet ble klaget inn for en annonsør-video fra Forsvaret om livet om bord på skoleskipet ”Statsråd Lemkuhl”.  På Dagbladets nettside så det slik ut, med ”Annonsør-TV” i grønt banner over og Forsvarets logo og teksten ”Denne videoen er annonsør-TV fra Forsvaret” under avspillingsvinduet.

Slik så presentasjonen av filmene ut på Dagblad-tv

 

Om dette sa PFU:

”Når det gjelder det påklagede tilfellet, kan ikke utvalget finne merkingen utydelig, snarere tvert imot. Slik utvalget ser det har Dagbladet, på en tydelig måte, hele veien fra førstesiden, gjennom den såkalte landingssiden, og inn i avspillerruten, merket dette som annonsørinnhold og annonsør-tv.

(…)

Etter utvalgets mening, er det påklagede tilfellet et godt eksempel på hvordan et tydelig skille mellom butikk og journalistikk også kan opprettholdes digitalt.

Dagbladet har ikke brutt god presseskikk.”

 

Hamar Dagblad ble klaget inn både av en privatperson og av konkurrenten Hamar Arbeiderblad for publiseringen av en førstesideannonse og omfattende redaksjonell omtale av åpningen av et nytt kjøpesenter i Hamar. Til sammen 15 redaksjonelle sider var blant annet utstyrt med et såkalt ”loft” hvor det var lagt inn omtale av enkeltbutikker i senteret. Klagerne mente førstesiden og de omtalte innsidene brøt med regelen om å skille redaksjonell omtale og reklame. Sidene så slik ut:

 Førsteside og eksempel på innsider, Hamar Dagblad, 20. november 2014.

 

PFU uttalte følgende:

”Begge klagere har bedt utvalget ta stilling til om helsidesannonsen på første side er i strid med god presseskikk. Utvalget er av den oppfatning at det visuelle bruddet annonsen representerer, medfører at den fremstår som noe annet enn journalistisk stoff, og mener dermed den ikke utgjør noe presseetisk brudd i seg selv. Utvalget registrerer at HD har valgt å merke annonsen, men undres over at merkingen er så liten at den knapt kan sees.

Når det gjelder HDs omtale av de nye butikkene i CC Stadion, plassert som «loft» på til sammen 14 av den påklagede avisutgavens 48 sider, er imidlertid PFU av den oppfatning at avisen har opptrådt i strid med god presseskikk. At journalistisk materiale har reklameverdi er ikke i seg selv et presseetisk brudd, men når materialet fremstår som rene reklametekster, i det foreliggende tilfellet som CC Stadion-butikkenes uforbeholdne hyllest til seg selv, blir skillet mellom journalistikk og kommersielt materiale utydelig. Titlene på «reklametekstene» var også identisk med butikkens navn. Vær Varsom-plakatens punkt 2.6 krever at forsøk på å bryte ned skillet mellom reklame og redaksjonelt materiale skal avvises. Tilsvarende formulering finnes også i Tekstreklameplakatens punkt 5. Denne plakaten eksisterte på publiseringstidspunktet, men inngår nå som en del av Vær Varsom-plakaten.

Hamar Dagblad har brutt god presseskikk.”

Verdens Gang ble klaget inn for brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 2.6 om ikke å bryte ned skillet mellom redaksjonelt stoff og reklame i forbindelse med en reportasje på nett med tittelen ”En norsk tsunami”. Saken omhandlet ras- og flomkatastrofen i Tafjord i 1934, og var kreditert  ”VG Partnerstudio i samarbeid med Nordisk Film”, øverst på siden. Midt på toppen av frontsiden var reportasjen også merket ”Sponset innhold” i gul skrift på svart bunn:

PFUs flertall (alle unntatt de to redaktørrepresentantene) uttalte blant annet:

”PFU oppfatter at fronthenvisningen til reportasjen skilte seg ut fra omkringliggende oppslag, dels gjennom gul bakgrunn og svart toppstripe, og dels gjennom skriftlige merknader og logoer. I PFUs øyne kan imidlertid ikke begreper som «sponset innhold» og «partnerstudio», forutsettes like umiddelbart forståelige for den jevne leser som eksempelvis «reklame» og «annonse». Alt tatt i betraktning mener likevel utvalget at forsidehenvisningen var innenfor det presseetisk akseptable.”

(…)

I denne artikkelen har VG valgt å legge «sponset» i nettreportasjens URL. Det står dessuten «sponset innhold» på toppen av artikkelen, og hvis en klikker på merkelappen «Hva er dette?», åpnes et vindu med informasjon om hva denne type kommersielt samarbeid innebærer. PFU oppfatter ikke merkingen som særlig iøynefallende, spesielt ikke på desktop. Merkingen forsvinner dessuten når en leser videre nedover. Ut over det ovennevnte konstaterer utvalget at det ikke er nevneverdig informasjon eller avvikende fremstilling av innholdet som gjør leseren i stand til å oppdage det som skal være åpenbart, at dette ikke er fri journalistikk. På bakgrunn av den klare formaningen i VVPs punkt 2.6: «Svekk aldri det klare skillet mellom journalistikk og reklame», mener derfor utvalget at VG burde ha gjort mer for å gjøre den kommersielle koblingen til stoffet mer fremtredende.

Utvalgets flertall finner at Verdens Gang har opptrådt kritikkverdig.”

Utvalgets mindretall uttalte følgende:

”«En norsk tsunami» er merket flere steder. Både på front, øverst inne på nettsiden, ved tekstens begynnelse, og i nettsidens url kommer det tydelig frem at det dreier seg om sponset innhold. VG tydeliggjør også i en egen tekst at dette innholdet er betalt for og produsert sammen med en annonsør, og at VG Partnerstudio er et separat produksjonsselskap uten tilknytning til redaksjonen.

VG har valgt å merke materialet som «sponset innhold». VG kunne med fordel gjort det tydeligere overfor leserne ved å bruke enda mer gjenkjennelige begreper, som «annonse» eller «reklame». Men utvalgets mindretall mener ikke at begrepsvalget i seg selv medfører noe brudd på VVPs punkt 2.6.

Etter en samlet vurdering finner utvalgets mindretall at Verdens Gang ikke har brutt god presseskikk.”

 

NR-veileder: 

Slik skiller du journalistikk og reklame

De mange PFU-sakene om innholdsmarkedsføring og journalistikk og den generelle usikkerheten knyttet til grenseoppgangen på dette området utløste et vedtak i NR-styret 16. september om at sekretariatet burde utarbeide en veileder om temaet. Den endelige behandlingen av veilederen fant sted i NR-styrets møte 1. desember.  Oppsummeringen i veilederen er ti gode råd til redaktørene:

  1. Husk at det skal være åpenbart for den alminnelige leser hva som er kommersielt innhold og hva som er redaksjonelt innhold. Det viktigste er ikke om publikum umiddelbart oppfatter hva slagskommersielt innhold det er snakk om, men at det ikke er journalistikk.
  2. Sørg for at redaksjonelt og kommersielt innhold visuelt skiller seg fra hverandre i din publikasjon/ditt produkt.
  3. Bruk ord som ditt eget publikum må forventes å forstå. «Reklame» og «annonse», alene eller i kombinasjon med andre ord, vil ofte være gjenkjennelig for publikum. Også andre ord kan imidlertid brukes for å oppnå samme mål.
  4. Dersom det er nødvendig å merke annonser, så er det samtidig et tegn på at det er fare for forveksling. I så fall må merkingen være tydelig, dersom den skal ha noen hensikt.
  5. Sørg for at merkingen følger det kommersielle innholdet, slik at publikum aldri er i tvil  om at man ikke står overfor journalistisk materiale.
  6. Sponsing er en form for ”lovlig” finansiering av visse typer vanlig redaksjonelt innhold. Unngå derfor å bruke begrepet ”sponsing”, dersom kommersielle aktører har innflytelse på hva som skal publiseres og hvordan det skal utformes.
  7. Ikke kall reklame for journalistikk.  ”Reklamejournalistikk” er et eksempel på det britene kaller ”a contradiction in terms”.
  8. Organiser mediehuset slik at all produksjon av betalt innhold (reklame og markedsføring) skjer adskilt fra redaksjonen.
  9. Unngå å bruke de klassiske journalistiske stillingsbetegnelsene ”journalist” og ”redaktør” på funksjoner som jobber med kommersielt innhold. Tenk også over om det er andre titler som kan skape forvirring hos utenforstående.
  10. Hold den etiske debatten levende. Lag rutiner for å skille mellom journalistikk og reklame.

Les hele veilederen her.

Fra PFU-behandlingen i 2015 noterer vi ellers

- at vi i 2015 antakelig har en rekord i antall flertalls- og mindretallskonstellasjoner i én uttalelse. Det skjedde i klagesak mot et program om selvmord i NRK-Brennpunkt (PFU-sak 2015-082ABC). Et flertall på fire medlemmer ville gi kritikk til programmet etter punkt 4.9, men et mindretall i flertallet ville helst felle for regulært brudd, og et ordinært mindretall på tre medlemmer ville ikke felle i det hele tatt, men frifinne full ut.

- at en vanlig klagesak overlevde hele 2015 i «saksbehandlingstilstand», i tillegg til den såkalte «monsterklagen» mot TV 2, som hadde en saksbehandlingstid på 748 dager. Den andre saken, klage på en barnevernssak i avisen Telen, ble registrert 11. desember 2014, og kom først til behandling i PFU den 30. mars i år – etter 469 dager.

- at saksbehandlingstiden for PFU-klager i gjennomsnitt ligger langt under dette: I 2015 tok det gjennomsnittlig 129 dager (eller vel fire måneder) fra registrering til sakene ble avgjort i PFU. Tar vi bort de fire «monsterklagesakene», som hver hadde behandlingstid på over 700 dager, blir gjennomsnittet rundt 110 dager, eller i underkant av fire måneder.

- at NPs generalsekretær ikke har brukt sin initiativrett til å bringe saker inn for PFU i noe tilfelle i 2015.

- at PFU-uttalelsene stadig får færre forekomster av uttrykket «med fordel». Fra en topp med 55 forekomster i 2010, har utvalget gått ned til 29 i 2014, og til «bare» 23 ganger i 2015.

- at stadig flere klagere tar i bruk stadig flere punkter i Vær Varsom-plakaten, men det er faktisk noen punkter som ikke ble brukt i 2015. Det kom ingen klager etter punkt 4.16 om ikke å lenke til innhold som bryter med god presseskikk, eller som ikke er tilbørlig merket, men for øvrig har alle punktene i publiseringskapittelet i plakaten i bruk. Derimot er det mindre bruk av punktene i kapittel 3 (kildereglene). Punkt 3.11 om ikke å betale kilder m.v., er faktisk brukt i klage kun én gang siden den ble satt inn i plakaten fra nyttår 2008. Ubrukt i fjor var også punktene 3.1 om å oppgi kilder, 3.6 om ikke å utgi upublisert materiale og 3.8 om at endring i avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil.

 

 

Legg til i min rapport

Innsynsrapport for 2015

Året 2015 ga både fremgang og enkelte tilbakeslag på innsynsfronten. Stikkord er byrådskommuner, legevaktvideo og aksjonærregisteret.

Skal vi starte med nederlagene, vil vi først og fremst trekke frem stortingsflertallets vedtak i mai 2015 om å endre offentleglova, slik at by- og fylkesråd kan unnta dokumenter som legges frem for det som kalles forberedende rådsmøter og konferanser. På plussiden er det avgjørelsen i Høyesterett om at NRK skulle gis innsyn i en legevaktvideo som rager høyest (se juridisk årsrapport), sammen med at kampen for åpent aksjonærregister kom et lite skritt videre, med utsendelsen av høringsforslag like før jul 2015.

Den første delseieren i kampen om åpne aksjonærregister, det enstemmige åpningsvedtaket i Stortinget i juni 2014, ble grundig omtalt i innsynsrapporten for 2014, men vi konstaterte at det var «lang natts ferd mot dag». Stortinget forutsatte at åpent register skulle være på plass i løpet av 2015, men dessverre fortsatte den langsomme ferden også i 2015. Høringsnotatet kom heller ikke med konkrete forslag til løsning, men lanserte i stedet flere alternative løsninger, som ble sendt på høring med frist til slutten av mars 2016. Det er imidlertid en viss midlertidig trøst i at Sivilombudsmannen i en uttalelse i august 2015 kom til at opplysninger som skulle være offentlig tilgjengelig i det enkelte selskaps aksjeeierbok, ikke kan sies å være underlagt taushetsplikt etter ligningsloven § 3-13. «Allmennheten kan ikke anses for å være ‘uvedkommende’ opplysninger som det er lovbestemt skal være offentlig tilgjengelig», skrev ombudsmannen (Sak 2015-905). En viss trøst er det også at Finansdepartementet overprøvde Skattedirektoratets avslag om innsyn i etatens aksjonærregister i et brev til Pressens Offentlighetsutvalg 13. mars 2016, slik: «Skattedirektoratets vedtak 21. januar 2016 omgjøres slik at det gis innsyn i de delene av aksjonærregisteroppgavene som ikke er omfattet av taushetsplikt.»

Av øvrige lovforslag om innsyn som ble behandlet i forrige års rapport, er det ingen av NRs merknader eller forslag som er tatt videre av departementene. I høringen om endring av offentleglova i forbindelse med endring av EUs viderebruksdirektiv ba vi om at departementet strammet inn på forskriften som gir Statens Kartverk svært vide rammer for sin prissetting. Dette er ikke nevnt i lovproposisjonen (Prop 111L [2015-2016]) som nå er oversendt Stortinget. Samme skjebne fikk vårt ønske om å oppheve det særlige unntaket som er gjort i lov om Innovasjon Norge. To proposisjoner om endringer i loven er sendt Stortinget uten at dette spørsmålet er berørt. Et tredje innsynsspørsmål som ble behandlet i fjorårets innsynsrapport gjaldt innvendinger mot de særlige taushetsplikter som ble lansert i et lovforslag om undersøkelse av ulykker i Forsvaret. Departementets endelige lovforslag er bebudet fremlagt for Stortinget i mai måned.

Økt hemmelighold ved uhell- og ulykkesundersøkelser

De senere år er det foreslått og vedtatt en rekke lovregler på flere områder med økt hemmelighold i forbindelse med gransking og undersøkelser av ulykker og lignende. NR har advart flere ganger mot at departementer bygger opp under og til dels legitimerer en forestilling om at offentlige ansatte vil unnlate å gi sannferdige og fullstendige forklaringer for en undersøkelseskommisjon, fordi deres forklaringer kan komme til å bli kjent. Denne antakelsen brukes i flere sammenhenger til å fastsette unntak fra offentleglova og endog taushetsplikt for viktig informasjon om hendelser av stor offentlig interesse for allmennheten. Argumentasjonen var brukt i forsvarsundersøkelsesloven, og i 2015 og 2016 ser vi den samme brukt til å fastsette unødig stort hemmelighold i stadig flere lovforslag.

Medieorganisasjonene protesterer mot det som er unødvendig omfattende taushetsbestemmelser i forbindelse med uhell og ulykker innen luftfarten. (Foto: NTB Scanpix)

I høringsuttalelsen til bestemmelser om rapportering om hendelser i luftfartsloven, uttalte NP, NJ og NR i en felles uttalelse følgende om det voksende taushetsfenomen et:

«Departementet bygger ellers fortsatt på et resonnement om at jo mer taushet, jo flere opplysninger får man tilgang til. All erfaring tilsier imidlertid at publikum i fremtiden vil stille stadig større krav til hurtigst mulig å få mest mulig innsyn i og informasjon om forhold som påvirker deres egen sikkerhet. Ønsket om å skjule, holde hemmelig, utsette, legge lokk på, sette munnkurv på ansatte er metoder for informasjonskontroll som hører andre regimer og andre tider til.

Problemet er at det foreliggende lovforslaget viderefører et vern av interesser som det ikke har vært tradisjon for å beskytte ved hjelp av taushetsplikt. Når hensynet og beveggrunnene for å opprettholde det ekstremt strenge taushetsregimet i tillegg begrunnes med behovet for å beskytte selskaper og ledere som sitter med ansvar for alvorlige ulykker, mener vi departementet bør vurdere hele taushetsbehovet og hva det skal beskytte, på nytt.»

De samme forslag om utvidet hemmelig hemmelighold og med de samme argumenter møter vi også i lovbestemmelser om rapportering og gransking av hendelser i ny taubanelov og i ny lov om tivoli. Fra tidligere er det samme skjedd ved lovgivning om undersøkelser ved jernbanen, til sjøs og i veitrafikken.

Håp om bedre tilgang til folkeregisteret?

Blant de viktige høringssaker omkring innsynsrett er den pågående revisjon av folkeregisterloven. På forsommeren 2015 sendte Finansdepartementet ut et høringsnotat om revisjon av loven, der intensjonen ble oppgitt å være forenkling, tydeliggjøring og dermed forbedring av loven. I svært mange år har mediene blitt møtt med vilkårlig skjønn når man har krevd innsyn i registeret, selv om det kom en viss særlig åpning for «undersøkende journalister» i et rundskriv for vel 20 år siden.

Som så ofte ellers når det gjelder innsyn ble det i høringsuttalelsen, som her ble avgitt sammen med NP, NJ og MBL, særlig vist til den åpenhet som praktiseres i Sverige på dette området. Det ble dessuten vist til at den såkalte Grunndatarapporten også viser til at det ikke er erfaring i nabolandet for at åpenheten har ført til misbruk og svindel. Høringsuttalelsen gikk imot innføring av registrering av hvem som søker informasjon fra registeret, slik det allerede er innført i forbindelse med skattelistesøk og enkelte andre innsynsverktøy, med henvisning til mulige uheldige virkninger, for eksempel at uskyldige kunne utpekes som varslere.

Medieorganisasjonene går inn for flere forslag som er fremmet i lovforslaget, som gjør praktiseringen enklere. Samtidig uttales det at det ikke bør være noe unntak eller taushetsplikt for personers sivilstand, særlig ettersom lovavdelingen i Justisdepartementet har uttalt at slike opplysninger ikke går inn under taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13. Organisasjonene foreslår også at såkalte historiske opplysninger, f eks tidligere adresseopplysninger, bare kan unntas dersom de er definert som taushetsbelagt informasjon. Uttalelsen viser ellers til en rekke journalistiske arbeider der innsyn i registeret har hatt stor betydning for gjennomføringen.

Forslag om økt innsyn i skattesaker

Stor interesse har også forslaget til ny skatteforvaltningslov, som Finansdepartementet sendte på høring mot slutten av 2014. I en felles høringsuttalelse fra NP, NJ og NR blir det fremholdt at argumentet i notatet om at det er «avgjørende at de som gir opplysninger til skattemyndighetene har tillit til at opplysningene behandles på en forsvarlig måte og ikke gjøres kjent for uvedkommende», bør snus på hodet. Det er behov for at skattesystemet, og myndighetenes håndtering av dette, nyter tillit hos allmennheten – og det sikres best gjennom allmennhetens innsyn i de mest vesentlige opplysningene. Det er århundre lange tradisjoner for slik åpenhet om skatt i Norge, og det er en demokratisk dimensjon som er viktig å ivareta, heter det.

Uttalelsen viser til at lovutkastet kun har to unntak fra taushetsplikten for skatteopplysninger, nemlig skattelisten som årlig legges ut for offentlig ettersyn og opplysninger om hvorvidt næringsdrivende er registrert i merverdiavgiftregisteret. Organisasjonene foreslår at i det minste opplysning om ilagt straffe eller tilleggsskatt bør være offentlig, slik flertallet i Skatteunndragelsesutvalget (NOU 2009:4, punkt 10.8.4) foreslo. Samme forslag ble fremmet for administrative sanksjoner i NOU 2013:15, punkt 12.9.2.

Tilsvarende synspunkter er tidligere også fremmet av Ytringsfrihetskommisjonen og Advokatforeningen.

Uttalelsen tar også til orde for at avdøde personer igjen bør tas med i de offentlige skattelistene, men at dette avmerkes spesielt i dødsåret slik at man er oppmerksom på forholdet.

Stortingsflertall endret offentlighetsloven på rekordtid

Høsten 2012 slo Sivilombudsmannen fast at byrådene i Oslo og Bergen praktiserte unntak av dokumenter i strid med offentlighetsloven. Etter flere runder med diverse forsøk fra byrådene på få sin lovstridige praksis akseptert, endte det med at det ble fremmet et representantforslag i Stortinget om å endre offentlighetsloven § 16 første ledd slik at saksframlegg med vedlegg og saksliste kunne unntas som interne i kommuner med parlamentarisk styreform, når det ikke skulle treffes vedtak eller gjøres innstilling. Forslaget ble fremmet 7. april 2015 og på rekordtid ble det holdt en muntlig stortingshøring, avfattet innstilling fra justiskomiteen og lovendringen vedtatt – etter vel to måneder, og med eget vedtak om at lovendringen skulle tre i kraft straks.

Både endringen og prosessen møtte sterk kritikk, både fra opposisjon og fra en rekke fremtredende jurister som også mente at den nye bestemmelsen var i strid med de forutsetninger som Stortinget trakk opp gjennom nye Grunnloven § 100 femte ledd, der offentlighetsprinsippet er grunnlovsfestet.

Etter at Sivilombudsmannen slo fast at det både i Oslo rådhus (bildet) og i Bergen rådhus ble begått ulovligheter, tok politikerne initiativ til å få endret loven. Resultatet ble mer hemmelighold  (Foto: NTB scanpix)

Små, små skritt for mer møteoffentlighet

Er det noe åpenhetsområde der åpningene er kommet i små, små skritt, så er det møteoffentlighet i kommunene. NR og de andre medieorganisasjonene har år om annet stadig foreslått forbedringer, men det går år og dag før det kommer et lite skritt videre. Kommunelovens kapittel 6 om behandlingsmåten i folkevalgte organer er i så måte et lappeteppe, sydd sammen med mange nye lapper særlig i årene etter at seneste kommunelov ble vedtatt i 1992. Nå er loven moden for full fornyelse, og i mars 2016 kom forslag til ny kommunelov i NOU 2016:4 Ny kommunelov, som er sendt på høring med uttalefrist 6. oktober.

Men før det blir helt ny lov, fortsetter de små skritt. Sommeren 2015 sendte departementet på høring utkast til flere små endringer som lenge har vært etterlyst: At reglene om åpne møter som hovedregel også skal gjelde for styrene i kommunale og fylkeskommunale foretak (KF og FKF), at åpen innkalling til slike møter også skal inneholde sakliste, og at alle innkallinger til møter i folkevalgte organer i kommunene skal kunngjøres, selv om det er grunn til å anta at dørene vil bli helt eller delvis lukket. Kunngjøringsplikt omfatter ikke lenger annonsering i avis. Det er tilstrekkelig med kunngjøring på kommunens hjemmesider eller ved oppslag o.l. NP og NR ga ros til departementet for at forslaget ble fremmet, men etterlyste nok en gang også lovendring slik at styremøter i interkommunale selskaper kom inn under samme regel.

Det siste er ikke blitt fulgt opp i lovproposisjonen om dette vesle skrittet, som passerte statsråd 18. mars 2016 og nå er til behandling i Stortinget. Det var ingen som var imot forslagene i høringsrunden, så det er all grunn til å tro at forslagene blir vedtatt.

Kommunalministeren påminner om ytringsfrihet

Kanskje kan det kalles et litt større skritt, når kommunaldepartementet 30. januar i fjor sendte ut et rundskriv og minnet om at både kommunale og fylkeskommunale reglementer på enkelte punkter var i strid med gjeldende rett. Det gjaldt først og fremst ytringsfriheten for offentlig ansatte og misforståelsen om at taushetsplikt ville gjelde både for politikere og andre fordi en sak ble behandlet bak lukkede dører.

Dette problemområdet har NR også arbeidet med i mange år, og fikk omsider ved årtusenskiftet utvirket en utredning og rundskriv som fastslo at taushetsplikt gjelder bare for det som er lovpålagt, og kan ikke pålegges gjennom vedtak i kommunale møter. Dette fikk kommunene orientering om i rundskriv H-2112 i mars 2000, men likevel var det fortsatt svært mange kommunale reglementer som sa det motsatte.

Det var nettopp blant annet våre undersøkelser, blant annet Offentlighetsutvalgets åpenhetsindeks for kommune og Oslo Redaktørforenings undersøkelser i Oslo og Akershus, som kommunalministeren viste til i sin påminnelse. Under Etikk-konferansen i april 2016 tok kommunalminister Jan Tore Sanner opp blant annet dette tema på nytt, og samtidig sendte han et eget brev til alle ordførere med enda en ny oppfordring om å bringe reglementene i samsvar med gjeldende rett og om å legge til rette for at ansatte kan ha en reell ytringsfrihet.

«Det er viktig å skape et arbeidsmiljø hvor de ansatte føler de kan ytre seg. Kommunene bør sette seg mål om å ha en ha en ytringskultur i kommunen, der ansatte i kommunen kan bruke ytringsfriheten sin. De ansatte i kommunene sitter på viktig kunnskap og har informasjon som kan bedre både samfunnsdebatten og kvaliteten på tjenestene. Samtidig må kommunene sikre at ledere og folkevalgte godtar at ansatte ytrer seg om kommunale forhold. Dette kan gjøres gjennom holdningsskapende arbeid om ytringsfrihetens grenser og innholdet i lojalitetsplikten», skrev Sanner og ba ordførerne ta brevet med i kommunestyre- og fylkestingsmøter og starte diskusjonene om hvordan man best kan styrke ansattes ytringsfrihet.

Mindre åpenhet i styrene for helseforetak

Også helseforetakene trenger påminnelser om åpenhet. Et viktig skritt videre i så måte var at prinsippet om åpne styremøter omsider ble skrevet inn i helseforetaksloven § 26a med virkning fra 1. januar 2013. I fjor sendte imidlertid Helse- og omsorgsdepartementet ut et rundskriv til foretakene der det ble minnet om at styrearbeid skal utøves i styremøter, men ga samtidig en innskrenkning av åpenheten i styremøtene. Det skjedde ved at departementet uttalte, i tillegg til unntaksreglene i andre ledd i § 26a, at man kan ha forberedende møter og styreseminarer for saker som ikke forutsetter styrebehandling. Det gis som eksempler at dette kan være «drøfting av utfordringer, strategisk arbeid og planlegging». Departementet uttaler at slike møter ikke er omfattet av bestemmelsen om styremøter.

Dermed kan vi vel nærmest si at departementet har gitt styrene anledning til å sette en kodelås på dørene, som ingen kan knekke.

Rundskrivet kan leses som vedlegg til departementets styreveileder for helseforetakene.

Egen nasjonal klageinstans for universiteter og høgskoler

I 2013 sendte Kunnskapsdepartementet på høring et utkast til en del endringer i lov om universitet og høgskoler, der det blant annet var foreslått at departementet skulle ha fullmakt til å opprette et særskilt nasjonalt klageorgan, som skulle behandle klager på enkeltvedtak på bestemte områder. Dette skjedde etter at departementet allerede hadde brukt en slik klageordning, men fikk refs av Sivilombudsmannen for det. Senere opprettet departementet en Felles klagenemnd som blant annet skulle behandle klager om fusk og utestengning på andre grunnlag, og nå mente man at denne nemnda også skulle avlaste departementet for klager på offentlighetsloven. Både NP, NR og NJ gikk sterkt imot forslaget og mente at en slik ordning var i strid med offentlighetsloven. Kunnskapsdepartementet hadde imidlertid klarert dette med Justis­departementet, og viste også til at Sivilombudsmannen heller ikke hadde innvendinger. Loven ble fremmet våren 2014 og vedtatt i Stortinget 10. juni samme år.

Kunnskapsdepartementet ga deretter en forskrift som trådte i kraft 1. juni 2015, som fastsetter at innsyns­klager mot alle høyskoler og universitet skal behandles av den sju personer sterke klagenemnden, der leder og nestleder skal fylle lovbestemte krav til lagdommere, men for øvrig er det bare stilt krav om kjennskap til eller erfaring fra studieadministrativt arbeid. Departementet har forutsatt at nemnda skal kunne oppfylle kravene om rask behandling av klagene.

I løpet av de snart 11 måneder klagenemnda har vært i funksjon har den mottatt og behandlet ti klager fra ulike høyskoler og universiteter. I de aller fleste sakene er avgjørelsene kommet ganske raskt, med 9 og 16 dager som korteste behandlingstid. Det normale synes å være omtrent en måned. I de to sakene som tok lengst tid ble vedtak gjort etter 62 og 71 dager. Det skyldes dels at det var i ferietid og dels at nemnda måtte vente på oversettelse av et dokument.

En tilsvarende delegering av klagebehandling ble gjennomført fra 1. januar 2014 fra Helse- og omsorgsdepartementet, ved at Helsedirektoratet fra denne dato skal behandle innsynsklager mot avgjørelser hos fylkesmennene, innenfor området helse, etter vedtak meddelt i brev av 7.11.2013.

Innsyn i granskningsrapport om Forsvarets fartøysalg

Dagbladets undersøkelser og avdekking av Forsvarets salg av fartøyer kjenner de fleste av oss fra mediene. Da avisen ville se en granskningsrapport fra Pricewaterhouse Coopers (PwC) om disse salgene, samt i kontrakter, utlysninger og rammeavtaler mellom Forsvaret og to selskaper som var involvert, havnet departementets delvise avslag hos Sivilombudsmannen.

Avslaget fra mars 2015 var begrunnet i taushetsplikt for personlige forhold, med henvisning til at Økokrim hadde satt i gang etterforskning av fartøysalgene og at det på dette tidspunkt kun forelå en mistanke om lovbrudd. Dagbladet pekte i sin klage på at granskningsrapporten allerede var anonymisert og at det ellers ikke var rettslig grunnlag for å unnta opplysninger om kritikkverdige forhold begått av offentlig ansatte. I et vedtak fra mai avslo departementet også delvis innsyn i kontrakter, utlysninger og rammeavtaler med to selskaper, også her begrunnet med taushetsplikt for personlige forhold, slik at navn, grad, stilling, kontaktinformasjon mv på de involverte ble unntatt. Dagbladet på sin side hevdet at dette ikke kunne anses som personlig egenskaper eller karakteristikker som er vernet av taushetsplikt. Departementet brukte seks måneder på saksbehandlingen.

Sivilombudsmannen kom til at identifiserende opplysninger om personer som er mistenkt for straffbare handlinger eller andre lovbrudd i tilknytning til fartøysalgene er omfattet av taushetsplikten. Departementet hadde imidlertid ikke «i tilstrekkelig grad begrunnet hvorfor innsyn i enkelte avsnitt i rapporten, som inneholder beskrivelser av handlingene, kunne innebære en reell fare for identifikasjon av de aktuelle personene». Departementet ble derfor bedt om å foreta en ny vurdering av innsynskravet for de aktuelle avsnittene, samt at departementet ble anbefalt å beklage den lange saksbehandlingstiden overfor klageren.

Etter dette ga departementet innsyn i opplysningene og beklaget saksbehandlingstiden.

Søkere som intervjues må stå på søkerlisten

Sivilombudsmannen har avgitt en rekke interessante uttalelser om praksis ved klager på innsynskrav og møteoffentlighet også i 2015.

I en sak om søkerliste til en stilling ved Universitetet i Bergen fikk journalist Hilde Kristin Strand avslag da hun mente at hun hadde krav på å se flere søkere enn dem som var oppført på en utlevert liste i mars 2015. Hun mente at rekrutteringsbyrået hadde intervjuet flere personer som ikke sto på listen, men da hun klaget til den nye klageinstansen for universiteter og høgskoler («Felles klagenemnd») ble klagen avvist begrunnet i at «det ikke er klagerett på avgjørelser om å gi innsyn» (!).

Journalisten gikk videre til Sivilombudsmannen, som etter flere runder med Universitet fikk klarlagt at det var gjennomført samtaler med tre personer som på forhånd hadde sendt inn informasjon om utdanning, praksis og egnethet. Universitet mente at samtalene hadde «annen innfallsvinkel», men ombudsmannen tolket notatene fra intervjuene dithen at det dreiet seg om å klarlegge hvem av de tre som var best kvalifisert. Samtalene gikk dermed lengre enn å avklare om de aktuelle personene kunne være interessert i å bli vurdert for stillingen, og ombudsmannen konkluderte derfor med at de skulle vært oppført på søkerlisten. Han påpeker at fremgangsmåten bryter med lovens grunnleggende prinsipp om åpenhet i ansettelsessaker. Siden ansettelse nå var gjennomført fant han imidlertid ikke grunn til å sette personene inn i søkerlisten og derpå vurdere om det kunne gjøres unntak, men ba universitetet merke seg hans syn og innrette praksis i tråd med dette i fremtiden. (Sak 2015-2142, publisert 11. november 2015.)

Fratredelsesavtale kunne ikke unntas i sin helhet

En fylkesmann ga i mai 2014 avslag på et innsynskrav som gjaldt en avtale om fratredelse for en kommunal tjenestemann, unntatt med hjemmel i taushetsplikten i forvaltningsloven § 13. Dette ble lagt fram for Sivilombudsmannen i september samme år, og han stilte spørsmål til fylkesmannen om hva som var taushetsbelagte opplysninger i avtalen og hvorfor opplysninger ble ansett som «den vesentligste delen», slik at resten av dokumentet kunne unntas etter § 12. Fylkesmannens svar tilfredsstilte ikke ombudsmannen, som blant annet peke på at Sivilombudsmannen i flere saker har lagt til grunn at taushetsplikt for opplysninger om offentlige arbeidsforhold snevres noe inn ved at det må tas hensyn til allmennhetens legitime interesse i å få opplysninger om hvordan fellesskapets midler disponeres og i å kunne gjøre seg kjent med hvordan en tjenestemann utfører sitt arbeid. Dette er berørt blant annet i ombudsmannens årsmelding for 1996 side 77 (SOMB-1966-18), 1997 side 117 (SOMB-1997-25) og 2004 side 71 (SOMB-2004-7).

Det ble også viste til Justisdepartementets veileder side 82-83, der det blant annet heter:

«At ein offentleg tenestemann har fått ein tenesterelatert reaksjon, som til dømes avskil, blir ikkje rekna som eit personleg tilhøve. Det vil òg vere høve til å opplyse om den direkte årsaka til reaksjonen, til dømes at personen har utvist grov uforstand i tenesta, medan opplysningar om den nærare bakgrunnen for handlingane derimot vil vere omfatta av teieplikt dersom desse opplysningane seier noko om tenestemannens personlege karakter.

Det vil heller ikkje vere teieplikt for opplysningar om at ein tenestemann har gjort seg skuldig i straffbare handlingar i tenesta og kva reaksjon dette har ført til, anten det gjeld administrative eller strafferettslege reaksjonar. Nærare opplysningar om personlege eigenskapar hos gjerningsmannen vil derimot falle inn under teieplikta.»

Endelig viste ombudsmannen til flere prinsipputtalelser fra Justisdepartementet der rekkevidden av taushetsplikten er utdypet. I uttalelsen 30. januar 2008 kom departementet til at en konfidensialitetsklausul i en sluttavtale mellom en tjenestemann og forvaltningsorganet som arbeidsgiver, ikke begrenset allmennhetens innsynsrett. Uttalelsen var gitt på bakgrunn av daværende offentlighetslov, men er relevant også etter gjeldende lov. En klausul om at en avtale skal holdes konfidensiell kan nok gi en indikasjon på at partene ikke ønsker at innholdet blir gjort offentlig kjent, men en slik klausul er som nevnt innledningsvis ikke i seg selv et tilstrekkelig rettslig grunnlag til å fastslå taushetsplikt, heter det i ombudsmannens uttalelse, som førte til at fylkesmannen omgjorde beslutningen om å fastholde innsynsavslag, med unntak for et mindre punkt i avtalen som inneholder opplysninger om personlige forhold.

Ingen hjemmel for å sette sperrefrist

Da Kommunal Rapport ba Helse- og omsorgsdepartementet om innsyn 9. mars 2015 i en rapport fra KS om kommunenes fremtidige behov for sykehjemsplasser, ble de tilbudt en foreløpig rapport på betingelse av at de ventes med offentliggjøring til rapporten skulle presenteres fredag 13. mars klokken 18.00. Avisen ba om hjemmel for at rapporten ble holdt tilbake og ble bedt om å sende et nytt innsynskrav til departementets postmottak. Det ble gjort, og nok en gang ba avisen om hjemmel dersom avslag ble opprettholdt. Departementet svarte 12. mars med å forsikre at det praktiserte likebehandling, men ga ingen hjemmelsopplysning – men at rapporten ville bli offentlig når departementet bestemmer det. Avisen sendte igjen et nytt innsynskrav samme dag, som ble behandlet 12. mars og det ble gitt innsyn i rapporten samme dag.

Kommunal Rapport klaget til ombudsmannen over behandlingen og i korrespondansen mellom ombudsmannen og departementet fremkom det at departementet mente at rapporten kunne unntas med hjemmel i offentlighetsloven § 15 andre ledd, jf tredje ledd, og mente at når det er adgang til å unnta hele dokumentet må det være mulig å gi innsyn «på vilkår».

Sivilombudsmannen kritiserte departementet for behandlingen av avisens første forespørsel, og mente at svarene gir inntrykk av manglende bevissthet omkring innsynskrav etter offentlighetsloven. Om hjemmelsbruken, § 15 andre ledd, så finner ikke ombudsmannen at den passer i det hele tatt til den rapporten som er etterspurt. Ombudsmannen konkluderer slik:

«Departementet har ikke anført alternative grunnlag for å nekte innsyn i rapporten. Når det ikke var hjemmel for å nekte innsyn, var det heller ikke adgang til å oppstille en sperrefrist for bruk av opplysningene.

Ettersom departementet i dette tilfellet ikke hadde anledning til å nekte innsyn, og derved heller ikke oppstille noen sperrefrist, går ombudsmannen ikke nærmere inn på departementets konkrete begrunnelse for sperrefristen.»

To klagesaker om møteoffentlighet hos ombudsmannen

Sivilombudsmannen hadde to klagesaker om møteoffentlighet på sitt sakskart i 2015, og i begge tilfelle påtalte ombudsmannen at kommunene ikke fulgte kommunelovens regler om åpenhet.

Et arbeidsmøte om ny kommunereform i Hobøl kommune avholdt 29. oktober 2014, der nesten hele formannskapet deltok sammen med representanter for fagforeninger og rådmannen, var et møte i et folkevalgt organ i henhold til kommuneloven § 30 nr. 1, slo ombudsmannen fast i sak 2014-3082. Slike møter skal som hovedregel, holdes for åpne dører og annonseres på forhånd, og Hobøl kommune fulgte ikke reglene for åpning og annonsering i kommuneloven §§ 31 nr. 1 og 32 nr. 3.

«Det er etter dette grunnlag for å kritisere kommunens forståelse av kommunelovens regler om møteoffentlighet, og for at det aktuelle møtet ikke ble kunngjort. Kommunen bes merke seg dette ved saksforberedelsen av fremtidige møter i folkevalgte organer», skrev ombudsmannen.

Ombudsmannen kom frem til at et møte som ble avholdt av formannskapet i Herøy kommune 2. oktober 2014 om rådmannens arbeidsforhold, var et møte i et folkevalgt organ i henhold til kommuneloven § 30 nr. 1, heter det i sak 2015/91. Selv om møtet gjaldt en «arbeidstakers tjenstlige forhold» og derfor kunne vært holdt for lukkede dører i henhold til kommuneloven § 31 nr. 3, skulle Herøy kommune likevel ha fulgt reglene for lukking og ført hjemmelen for avgjørelsen møteboken, jf. kommuneloven § 30 nr. 4.

 

 

Legg til i min rapport