Innsynsrapport for 2015

Året 2015 ga både fremgang og enkelte tilbakeslag på innsynsfronten. Stikkord er byrådskommuner, legevaktvideo og aksjonærregisteret.

Skal vi starte med nederlagene, vil vi først og fremst trekke frem stortingsflertallets vedtak i mai 2015 om å endre offentleglova, slik at by- og fylkesråd kan unnta dokumenter som legges frem for det som kalles forberedende rådsmøter og konferanser. På plussiden er det avgjørelsen i Høyesterett om at NRK skulle gis innsyn i en legevaktvideo som rager høyest (se juridisk årsrapport), sammen med at kampen for åpent aksjonærregister kom et lite skritt videre, med utsendelsen av høringsforslag like før jul 2015.

Den første delseieren i kampen om åpne aksjonærregister, det enstemmige åpningsvedtaket i Stortinget i juni 2014, ble grundig omtalt i innsynsrapporten for 2014, men vi konstaterte at det var «lang natts ferd mot dag». Stortinget forutsatte at åpent register skulle være på plass i løpet av 2015, men dessverre fortsatte den langsomme ferden også i 2015. Høringsnotatet kom heller ikke med konkrete forslag til løsning, men lanserte i stedet flere alternative løsninger, som ble sendt på høring med frist til slutten av mars 2016. Det er imidlertid en viss midlertidig trøst i at Sivilombudsmannen i en uttalelse i august 2015 kom til at opplysninger som skulle være offentlig tilgjengelig i det enkelte selskaps aksjeeierbok, ikke kan sies å være underlagt taushetsplikt etter ligningsloven § 3-13. «Allmennheten kan ikke anses for å være ‘uvedkommende’ opplysninger som det er lovbestemt skal være offentlig tilgjengelig», skrev ombudsmannen (Sak 2015-905). En viss trøst er det også at Finansdepartementet overprøvde Skattedirektoratets avslag om innsyn i etatens aksjonærregister i et brev til Pressens Offentlighetsutvalg 13. mars 2016, slik: «Skattedirektoratets vedtak 21. januar 2016 omgjøres slik at det gis innsyn i de delene av aksjonærregisteroppgavene som ikke er omfattet av taushetsplikt.»

Av øvrige lovforslag om innsyn som ble behandlet i forrige års rapport, er det ingen av NRs merknader eller forslag som er tatt videre av departementene. I høringen om endring av offentleglova i forbindelse med endring av EUs viderebruksdirektiv ba vi om at departementet strammet inn på forskriften som gir Statens Kartverk svært vide rammer for sin prissetting. Dette er ikke nevnt i lovproposisjonen (Prop 111L [2015-2016]) som nå er oversendt Stortinget. Samme skjebne fikk vårt ønske om å oppheve det særlige unntaket som er gjort i lov om Innovasjon Norge. To proposisjoner om endringer i loven er sendt Stortinget uten at dette spørsmålet er berørt. Et tredje innsynsspørsmål som ble behandlet i fjorårets innsynsrapport gjaldt innvendinger mot de særlige taushetsplikter som ble lansert i et lovforslag om undersøkelse av ulykker i Forsvaret. Departementets endelige lovforslag er bebudet fremlagt for Stortinget i mai måned.

Økt hemmelighold ved uhell- og ulykkesundersøkelser

De senere år er det foreslått og vedtatt en rekke lovregler på flere områder med økt hemmelighold i forbindelse med gransking og undersøkelser av ulykker og lignende. NR har advart flere ganger mot at departementer bygger opp under og til dels legitimerer en forestilling om at offentlige ansatte vil unnlate å gi sannferdige og fullstendige forklaringer for en undersøkelseskommisjon, fordi deres forklaringer kan komme til å bli kjent. Denne antakelsen brukes i flere sammenhenger til å fastsette unntak fra offentleglova og endog taushetsplikt for viktig informasjon om hendelser av stor offentlig interesse for allmennheten. Argumentasjonen var brukt i forsvarsundersøkelsesloven, og i 2015 og 2016 ser vi den samme brukt til å fastsette unødig stort hemmelighold i stadig flere lovforslag.

Medieorganisasjonene protesterer mot det som er unødvendig omfattende taushetsbestemmelser i forbindelse med uhell og ulykker innen luftfarten. (Foto: NTB Scanpix)

I høringsuttalelsen til bestemmelser om rapportering om hendelser i luftfartsloven, uttalte NP, NJ og NR i en felles uttalelse følgende om det voksende taushetsfenomen et:

«Departementet bygger ellers fortsatt på et resonnement om at jo mer taushet, jo flere opplysninger får man tilgang til. All erfaring tilsier imidlertid at publikum i fremtiden vil stille stadig større krav til hurtigst mulig å få mest mulig innsyn i og informasjon om forhold som påvirker deres egen sikkerhet. Ønsket om å skjule, holde hemmelig, utsette, legge lokk på, sette munnkurv på ansatte er metoder for informasjonskontroll som hører andre regimer og andre tider til.

Problemet er at det foreliggende lovforslaget viderefører et vern av interesser som det ikke har vært tradisjon for å beskytte ved hjelp av taushetsplikt. Når hensynet og beveggrunnene for å opprettholde det ekstremt strenge taushetsregimet i tillegg begrunnes med behovet for å beskytte selskaper og ledere som sitter med ansvar for alvorlige ulykker, mener vi departementet bør vurdere hele taushetsbehovet og hva det skal beskytte, på nytt.»

De samme forslag om utvidet hemmelig hemmelighold og med de samme argumenter møter vi også i lovbestemmelser om rapportering og gransking av hendelser i ny taubanelov og i ny lov om tivoli. Fra tidligere er det samme skjedd ved lovgivning om undersøkelser ved jernbanen, til sjøs og i veitrafikken.

Håp om bedre tilgang til folkeregisteret?

Blant de viktige høringssaker omkring innsynsrett er den pågående revisjon av folkeregisterloven. På forsommeren 2015 sendte Finansdepartementet ut et høringsnotat om revisjon av loven, der intensjonen ble oppgitt å være forenkling, tydeliggjøring og dermed forbedring av loven. I svært mange år har mediene blitt møtt med vilkårlig skjønn når man har krevd innsyn i registeret, selv om det kom en viss særlig åpning for «undersøkende journalister» i et rundskriv for vel 20 år siden.

Som så ofte ellers når det gjelder innsyn ble det i høringsuttalelsen, som her ble avgitt sammen med NP, NJ og MBL, særlig vist til den åpenhet som praktiseres i Sverige på dette området. Det ble dessuten vist til at den såkalte Grunndatarapporten også viser til at det ikke er erfaring i nabolandet for at åpenheten har ført til misbruk og svindel. Høringsuttalelsen gikk imot innføring av registrering av hvem som søker informasjon fra registeret, slik det allerede er innført i forbindelse med skattelistesøk og enkelte andre innsynsverktøy, med henvisning til mulige uheldige virkninger, for eksempel at uskyldige kunne utpekes som varslere.

Medieorganisasjonene går inn for flere forslag som er fremmet i lovforslaget, som gjør praktiseringen enklere. Samtidig uttales det at det ikke bør være noe unntak eller taushetsplikt for personers sivilstand, særlig ettersom lovavdelingen i Justisdepartementet har uttalt at slike opplysninger ikke går inn under taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13. Organisasjonene foreslår også at såkalte historiske opplysninger, f eks tidligere adresseopplysninger, bare kan unntas dersom de er definert som taushetsbelagt informasjon. Uttalelsen viser ellers til en rekke journalistiske arbeider der innsyn i registeret har hatt stor betydning for gjennomføringen.

Forslag om økt innsyn i skattesaker

Stor interesse har også forslaget til ny skatteforvaltningslov, som Finansdepartementet sendte på høring mot slutten av 2014. I en felles høringsuttalelse fra NP, NJ og NR blir det fremholdt at argumentet i notatet om at det er «avgjørende at de som gir opplysninger til skattemyndighetene har tillit til at opplysningene behandles på en forsvarlig måte og ikke gjøres kjent for uvedkommende», bør snus på hodet. Det er behov for at skattesystemet, og myndighetenes håndtering av dette, nyter tillit hos allmennheten – og det sikres best gjennom allmennhetens innsyn i de mest vesentlige opplysningene. Det er århundre lange tradisjoner for slik åpenhet om skatt i Norge, og det er en demokratisk dimensjon som er viktig å ivareta, heter det.

Uttalelsen viser til at lovutkastet kun har to unntak fra taushetsplikten for skatteopplysninger, nemlig skattelisten som årlig legges ut for offentlig ettersyn og opplysninger om hvorvidt næringsdrivende er registrert i merverdiavgiftregisteret. Organisasjonene foreslår at i det minste opplysning om ilagt straffe eller tilleggsskatt bør være offentlig, slik flertallet i Skatteunndragelsesutvalget (NOU 2009:4, punkt 10.8.4) foreslo. Samme forslag ble fremmet for administrative sanksjoner i NOU 2013:15, punkt 12.9.2.

Tilsvarende synspunkter er tidligere også fremmet av Ytringsfrihetskommisjonen og Advokatforeningen.

Uttalelsen tar også til orde for at avdøde personer igjen bør tas med i de offentlige skattelistene, men at dette avmerkes spesielt i dødsåret slik at man er oppmerksom på forholdet.

Stortingsflertall endret offentlighetsloven på rekordtid

Høsten 2012 slo Sivilombudsmannen fast at byrådene i Oslo og Bergen praktiserte unntak av dokumenter i strid med offentlighetsloven. Etter flere runder med diverse forsøk fra byrådene på få sin lovstridige praksis akseptert, endte det med at det ble fremmet et representantforslag i Stortinget om å endre offentlighetsloven § 16 første ledd slik at saksframlegg med vedlegg og saksliste kunne unntas som interne i kommuner med parlamentarisk styreform, når det ikke skulle treffes vedtak eller gjøres innstilling. Forslaget ble fremmet 7. april 2015 og på rekordtid ble det holdt en muntlig stortingshøring, avfattet innstilling fra justiskomiteen og lovendringen vedtatt – etter vel to måneder, og med eget vedtak om at lovendringen skulle tre i kraft straks.

Både endringen og prosessen møtte sterk kritikk, både fra opposisjon og fra en rekke fremtredende jurister som også mente at den nye bestemmelsen var i strid med de forutsetninger som Stortinget trakk opp gjennom nye Grunnloven § 100 femte ledd, der offentlighetsprinsippet er grunnlovsfestet.

Etter at Sivilombudsmannen slo fast at det både i Oslo rådhus (bildet) og i Bergen rådhus ble begått ulovligheter, tok politikerne initiativ til å få endret loven. Resultatet ble mer hemmelighold  (Foto: NTB scanpix)

Små, små skritt for mer møteoffentlighet

Er det noe åpenhetsområde der åpningene er kommet i små, små skritt, så er det møteoffentlighet i kommunene. NR og de andre medieorganisasjonene har år om annet stadig foreslått forbedringer, men det går år og dag før det kommer et lite skritt videre. Kommunelovens kapittel 6 om behandlingsmåten i folkevalgte organer er i så måte et lappeteppe, sydd sammen med mange nye lapper særlig i årene etter at seneste kommunelov ble vedtatt i 1992. Nå er loven moden for full fornyelse, og i mars 2016 kom forslag til ny kommunelov i NOU 2016:4 Ny kommunelov, som er sendt på høring med uttalefrist 6. oktober.

Men før det blir helt ny lov, fortsetter de små skritt. Sommeren 2015 sendte departementet på høring utkast til flere små endringer som lenge har vært etterlyst: At reglene om åpne møter som hovedregel også skal gjelde for styrene i kommunale og fylkeskommunale foretak (KF og FKF), at åpen innkalling til slike møter også skal inneholde sakliste, og at alle innkallinger til møter i folkevalgte organer i kommunene skal kunngjøres, selv om det er grunn til å anta at dørene vil bli helt eller delvis lukket. Kunngjøringsplikt omfatter ikke lenger annonsering i avis. Det er tilstrekkelig med kunngjøring på kommunens hjemmesider eller ved oppslag o.l. NP og NR ga ros til departementet for at forslaget ble fremmet, men etterlyste nok en gang også lovendring slik at styremøter i interkommunale selskaper kom inn under samme regel.

Det siste er ikke blitt fulgt opp i lovproposisjonen om dette vesle skrittet, som passerte statsråd 18. mars 2016 og nå er til behandling i Stortinget. Det var ingen som var imot forslagene i høringsrunden, så det er all grunn til å tro at forslagene blir vedtatt.

Kommunalministeren påminner om ytringsfrihet

Kanskje kan det kalles et litt større skritt, når kommunaldepartementet 30. januar i fjor sendte ut et rundskriv og minnet om at både kommunale og fylkeskommunale reglementer på enkelte punkter var i strid med gjeldende rett. Det gjaldt først og fremst ytringsfriheten for offentlig ansatte og misforståelsen om at taushetsplikt ville gjelde både for politikere og andre fordi en sak ble behandlet bak lukkede dører.

Dette problemområdet har NR også arbeidet med i mange år, og fikk omsider ved årtusenskiftet utvirket en utredning og rundskriv som fastslo at taushetsplikt gjelder bare for det som er lovpålagt, og kan ikke pålegges gjennom vedtak i kommunale møter. Dette fikk kommunene orientering om i rundskriv H-2112 i mars 2000, men likevel var det fortsatt svært mange kommunale reglementer som sa det motsatte.

Det var nettopp blant annet våre undersøkelser, blant annet Offentlighetsutvalgets åpenhetsindeks for kommune og Oslo Redaktørforenings undersøkelser i Oslo og Akershus, som kommunalministeren viste til i sin påminnelse. Under Etikk-konferansen i april 2016 tok kommunalminister Jan Tore Sanner opp blant annet dette tema på nytt, og samtidig sendte han et eget brev til alle ordførere med enda en ny oppfordring om å bringe reglementene i samsvar med gjeldende rett og om å legge til rette for at ansatte kan ha en reell ytringsfrihet.

«Det er viktig å skape et arbeidsmiljø hvor de ansatte føler de kan ytre seg. Kommunene bør sette seg mål om å ha en ha en ytringskultur i kommunen, der ansatte i kommunen kan bruke ytringsfriheten sin. De ansatte i kommunene sitter på viktig kunnskap og har informasjon som kan bedre både samfunnsdebatten og kvaliteten på tjenestene. Samtidig må kommunene sikre at ledere og folkevalgte godtar at ansatte ytrer seg om kommunale forhold. Dette kan gjøres gjennom holdningsskapende arbeid om ytringsfrihetens grenser og innholdet i lojalitetsplikten», skrev Sanner og ba ordførerne ta brevet med i kommunestyre- og fylkestingsmøter og starte diskusjonene om hvordan man best kan styrke ansattes ytringsfrihet.

Mindre åpenhet i styrene for helseforetak

Også helseforetakene trenger påminnelser om åpenhet. Et viktig skritt videre i så måte var at prinsippet om åpne styremøter omsider ble skrevet inn i helseforetaksloven § 26a med virkning fra 1. januar 2013. I fjor sendte imidlertid Helse- og omsorgsdepartementet ut et rundskriv til foretakene der det ble minnet om at styrearbeid skal utøves i styremøter, men ga samtidig en innskrenkning av åpenheten i styremøtene. Det skjedde ved at departementet uttalte, i tillegg til unntaksreglene i andre ledd i § 26a, at man kan ha forberedende møter og styreseminarer for saker som ikke forutsetter styrebehandling. Det gis som eksempler at dette kan være «drøfting av utfordringer, strategisk arbeid og planlegging». Departementet uttaler at slike møter ikke er omfattet av bestemmelsen om styremøter.

Dermed kan vi vel nærmest si at departementet har gitt styrene anledning til å sette en kodelås på dørene, som ingen kan knekke.

Rundskrivet kan leses som vedlegg til departementets styreveileder for helseforetakene.

Egen nasjonal klageinstans for universiteter og høgskoler

I 2013 sendte Kunnskapsdepartementet på høring et utkast til en del endringer i lov om universitet og høgskoler, der det blant annet var foreslått at departementet skulle ha fullmakt til å opprette et særskilt nasjonalt klageorgan, som skulle behandle klager på enkeltvedtak på bestemte områder. Dette skjedde etter at departementet allerede hadde brukt en slik klageordning, men fikk refs av Sivilombudsmannen for det. Senere opprettet departementet en Felles klagenemnd som blant annet skulle behandle klager om fusk og utestengning på andre grunnlag, og nå mente man at denne nemnda også skulle avlaste departementet for klager på offentlighetsloven. Både NP, NR og NJ gikk sterkt imot forslaget og mente at en slik ordning var i strid med offentlighetsloven. Kunnskapsdepartementet hadde imidlertid klarert dette med Justis­departementet, og viste også til at Sivilombudsmannen heller ikke hadde innvendinger. Loven ble fremmet våren 2014 og vedtatt i Stortinget 10. juni samme år.

Kunnskapsdepartementet ga deretter en forskrift som trådte i kraft 1. juni 2015, som fastsetter at innsyns­klager mot alle høyskoler og universitet skal behandles av den sju personer sterke klagenemnden, der leder og nestleder skal fylle lovbestemte krav til lagdommere, men for øvrig er det bare stilt krav om kjennskap til eller erfaring fra studieadministrativt arbeid. Departementet har forutsatt at nemnda skal kunne oppfylle kravene om rask behandling av klagene.

I løpet av de snart 11 måneder klagenemnda har vært i funksjon har den mottatt og behandlet ti klager fra ulike høyskoler og universiteter. I de aller fleste sakene er avgjørelsene kommet ganske raskt, med 9 og 16 dager som korteste behandlingstid. Det normale synes å være omtrent en måned. I de to sakene som tok lengst tid ble vedtak gjort etter 62 og 71 dager. Det skyldes dels at det var i ferietid og dels at nemnda måtte vente på oversettelse av et dokument.

En tilsvarende delegering av klagebehandling ble gjennomført fra 1. januar 2014 fra Helse- og omsorgsdepartementet, ved at Helsedirektoratet fra denne dato skal behandle innsynsklager mot avgjørelser hos fylkesmennene, innenfor området helse, etter vedtak meddelt i brev av 7.11.2013.

Innsyn i granskningsrapport om Forsvarets fartøysalg

Dagbladets undersøkelser og avdekking av Forsvarets salg av fartøyer kjenner de fleste av oss fra mediene. Da avisen ville se en granskningsrapport fra Pricewaterhouse Coopers (PwC) om disse salgene, samt i kontrakter, utlysninger og rammeavtaler mellom Forsvaret og to selskaper som var involvert, havnet departementets delvise avslag hos Sivilombudsmannen.

Avslaget fra mars 2015 var begrunnet i taushetsplikt for personlige forhold, med henvisning til at Økokrim hadde satt i gang etterforskning av fartøysalgene og at det på dette tidspunkt kun forelå en mistanke om lovbrudd. Dagbladet pekte i sin klage på at granskningsrapporten allerede var anonymisert og at det ellers ikke var rettslig grunnlag for å unnta opplysninger om kritikkverdige forhold begått av offentlig ansatte. I et vedtak fra mai avslo departementet også delvis innsyn i kontrakter, utlysninger og rammeavtaler med to selskaper, også her begrunnet med taushetsplikt for personlige forhold, slik at navn, grad, stilling, kontaktinformasjon mv på de involverte ble unntatt. Dagbladet på sin side hevdet at dette ikke kunne anses som personlig egenskaper eller karakteristikker som er vernet av taushetsplikt. Departementet brukte seks måneder på saksbehandlingen.

Sivilombudsmannen kom til at identifiserende opplysninger om personer som er mistenkt for straffbare handlinger eller andre lovbrudd i tilknytning til fartøysalgene er omfattet av taushetsplikten. Departementet hadde imidlertid ikke «i tilstrekkelig grad begrunnet hvorfor innsyn i enkelte avsnitt i rapporten, som inneholder beskrivelser av handlingene, kunne innebære en reell fare for identifikasjon av de aktuelle personene». Departementet ble derfor bedt om å foreta en ny vurdering av innsynskravet for de aktuelle avsnittene, samt at departementet ble anbefalt å beklage den lange saksbehandlingstiden overfor klageren.

Etter dette ga departementet innsyn i opplysningene og beklaget saksbehandlingstiden.

Søkere som intervjues må stå på søkerlisten

Sivilombudsmannen har avgitt en rekke interessante uttalelser om praksis ved klager på innsynskrav og møteoffentlighet også i 2015.

I en sak om søkerliste til en stilling ved Universitetet i Bergen fikk journalist Hilde Kristin Strand avslag da hun mente at hun hadde krav på å se flere søkere enn dem som var oppført på en utlevert liste i mars 2015. Hun mente at rekrutteringsbyrået hadde intervjuet flere personer som ikke sto på listen, men da hun klaget til den nye klageinstansen for universiteter og høgskoler («Felles klagenemnd») ble klagen avvist begrunnet i at «det ikke er klagerett på avgjørelser om å gi innsyn» (!).

Journalisten gikk videre til Sivilombudsmannen, som etter flere runder med Universitet fikk klarlagt at det var gjennomført samtaler med tre personer som på forhånd hadde sendt inn informasjon om utdanning, praksis og egnethet. Universitet mente at samtalene hadde «annen innfallsvinkel», men ombudsmannen tolket notatene fra intervjuene dithen at det dreiet seg om å klarlegge hvem av de tre som var best kvalifisert. Samtalene gikk dermed lengre enn å avklare om de aktuelle personene kunne være interessert i å bli vurdert for stillingen, og ombudsmannen konkluderte derfor med at de skulle vært oppført på søkerlisten. Han påpeker at fremgangsmåten bryter med lovens grunnleggende prinsipp om åpenhet i ansettelsessaker. Siden ansettelse nå var gjennomført fant han imidlertid ikke grunn til å sette personene inn i søkerlisten og derpå vurdere om det kunne gjøres unntak, men ba universitetet merke seg hans syn og innrette praksis i tråd med dette i fremtiden. (Sak 2015-2142, publisert 11. november 2015.)

Fratredelsesavtale kunne ikke unntas i sin helhet

En fylkesmann ga i mai 2014 avslag på et innsynskrav som gjaldt en avtale om fratredelse for en kommunal tjenestemann, unntatt med hjemmel i taushetsplikten i forvaltningsloven § 13. Dette ble lagt fram for Sivilombudsmannen i september samme år, og han stilte spørsmål til fylkesmannen om hva som var taushetsbelagte opplysninger i avtalen og hvorfor opplysninger ble ansett som «den vesentligste delen», slik at resten av dokumentet kunne unntas etter § 12. Fylkesmannens svar tilfredsstilte ikke ombudsmannen, som blant annet peke på at Sivilombudsmannen i flere saker har lagt til grunn at taushetsplikt for opplysninger om offentlige arbeidsforhold snevres noe inn ved at det må tas hensyn til allmennhetens legitime interesse i å få opplysninger om hvordan fellesskapets midler disponeres og i å kunne gjøre seg kjent med hvordan en tjenestemann utfører sitt arbeid. Dette er berørt blant annet i ombudsmannens årsmelding for 1996 side 77 (SOMB-1966-18), 1997 side 117 (SOMB-1997-25) og 2004 side 71 (SOMB-2004-7).

Det ble også viste til Justisdepartementets veileder side 82-83, der det blant annet heter:

«At ein offentleg tenestemann har fått ein tenesterelatert reaksjon, som til dømes avskil, blir ikkje rekna som eit personleg tilhøve. Det vil òg vere høve til å opplyse om den direkte årsaka til reaksjonen, til dømes at personen har utvist grov uforstand i tenesta, medan opplysningar om den nærare bakgrunnen for handlingane derimot vil vere omfatta av teieplikt dersom desse opplysningane seier noko om tenestemannens personlege karakter.

Det vil heller ikkje vere teieplikt for opplysningar om at ein tenestemann har gjort seg skuldig i straffbare handlingar i tenesta og kva reaksjon dette har ført til, anten det gjeld administrative eller strafferettslege reaksjonar. Nærare opplysningar om personlege eigenskapar hos gjerningsmannen vil derimot falle inn under teieplikta.»

Endelig viste ombudsmannen til flere prinsipputtalelser fra Justisdepartementet der rekkevidden av taushetsplikten er utdypet. I uttalelsen 30. januar 2008 kom departementet til at en konfidensialitetsklausul i en sluttavtale mellom en tjenestemann og forvaltningsorganet som arbeidsgiver, ikke begrenset allmennhetens innsynsrett. Uttalelsen var gitt på bakgrunn av daværende offentlighetslov, men er relevant også etter gjeldende lov. En klausul om at en avtale skal holdes konfidensiell kan nok gi en indikasjon på at partene ikke ønsker at innholdet blir gjort offentlig kjent, men en slik klausul er som nevnt innledningsvis ikke i seg selv et tilstrekkelig rettslig grunnlag til å fastslå taushetsplikt, heter det i ombudsmannens uttalelse, som førte til at fylkesmannen omgjorde beslutningen om å fastholde innsynsavslag, med unntak for et mindre punkt i avtalen som inneholder opplysninger om personlige forhold.

Ingen hjemmel for å sette sperrefrist

Da Kommunal Rapport ba Helse- og omsorgsdepartementet om innsyn 9. mars 2015 i en rapport fra KS om kommunenes fremtidige behov for sykehjemsplasser, ble de tilbudt en foreløpig rapport på betingelse av at de ventes med offentliggjøring til rapporten skulle presenteres fredag 13. mars klokken 18.00. Avisen ba om hjemmel for at rapporten ble holdt tilbake og ble bedt om å sende et nytt innsynskrav til departementets postmottak. Det ble gjort, og nok en gang ba avisen om hjemmel dersom avslag ble opprettholdt. Departementet svarte 12. mars med å forsikre at det praktiserte likebehandling, men ga ingen hjemmelsopplysning – men at rapporten ville bli offentlig når departementet bestemmer det. Avisen sendte igjen et nytt innsynskrav samme dag, som ble behandlet 12. mars og det ble gitt innsyn i rapporten samme dag.

Kommunal Rapport klaget til ombudsmannen over behandlingen og i korrespondansen mellom ombudsmannen og departementet fremkom det at departementet mente at rapporten kunne unntas med hjemmel i offentlighetsloven § 15 andre ledd, jf tredje ledd, og mente at når det er adgang til å unnta hele dokumentet må det være mulig å gi innsyn «på vilkår».

Sivilombudsmannen kritiserte departementet for behandlingen av avisens første forespørsel, og mente at svarene gir inntrykk av manglende bevissthet omkring innsynskrav etter offentlighetsloven. Om hjemmelsbruken, § 15 andre ledd, så finner ikke ombudsmannen at den passer i det hele tatt til den rapporten som er etterspurt. Ombudsmannen konkluderer slik:

«Departementet har ikke anført alternative grunnlag for å nekte innsyn i rapporten. Når det ikke var hjemmel for å nekte innsyn, var det heller ikke adgang til å oppstille en sperrefrist for bruk av opplysningene.

Ettersom departementet i dette tilfellet ikke hadde anledning til å nekte innsyn, og derved heller ikke oppstille noen sperrefrist, går ombudsmannen ikke nærmere inn på departementets konkrete begrunnelse for sperrefristen.»

To klagesaker om møteoffentlighet hos ombudsmannen

Sivilombudsmannen hadde to klagesaker om møteoffentlighet på sitt sakskart i 2015, og i begge tilfelle påtalte ombudsmannen at kommunene ikke fulgte kommunelovens regler om åpenhet.

Et arbeidsmøte om ny kommunereform i Hobøl kommune avholdt 29. oktober 2014, der nesten hele formannskapet deltok sammen med representanter for fagforeninger og rådmannen, var et møte i et folkevalgt organ i henhold til kommuneloven § 30 nr. 1, slo ombudsmannen fast i sak 2014-3082. Slike møter skal som hovedregel, holdes for åpne dører og annonseres på forhånd, og Hobøl kommune fulgte ikke reglene for åpning og annonsering i kommuneloven §§ 31 nr. 1 og 32 nr. 3.

«Det er etter dette grunnlag for å kritisere kommunens forståelse av kommunelovens regler om møteoffentlighet, og for at det aktuelle møtet ikke ble kunngjort. Kommunen bes merke seg dette ved saksforberedelsen av fremtidige møter i folkevalgte organer», skrev ombudsmannen.

Ombudsmannen kom frem til at et møte som ble avholdt av formannskapet i Herøy kommune 2. oktober 2014 om rådmannens arbeidsforhold, var et møte i et folkevalgt organ i henhold til kommuneloven § 30 nr. 1, heter det i sak 2015/91. Selv om møtet gjaldt en «arbeidstakers tjenstlige forhold» og derfor kunne vært holdt for lukkede dører i henhold til kommuneloven § 31 nr. 3, skulle Herøy kommune likevel ha fulgt reglene for lukking og ført hjemmelen for avgjørelsen møteboken, jf. kommuneloven § 30 nr. 4.

 

 

Legg til i min rapport