Mediejuridisk årsrapport 2015

For annen gang på rad har vi opplevd et år uten at en eneste ny injuriesak mot medier er ført fram til rettsavgjørelse, men det som ellers preger rettsåret 2015 er saker om innsynsrett, med overvåkingsvideo-saken som den meste sentrale. I tillegg var avgjørelsen i Rolfsen-saken en viktig seier for kildevernet.

I alt har vi registrert seks innsynssaker i Medierettarkivet, med Høyesteretts avgjørelse om NRKs innsynsrett i overvåkningsvideoen fra legevakten i Oslo som stor prikk over i-en. Kanskje enda større prinsipiell betydning har den andre medieavgjørelsen i Høyesterett på tampen av året, nemlig avvisningen av påtalemaktens beslag av upubliserte opptak til en dokumentarfilm om rekruttering av IS-krigere.

Medierettarkivet, som nå i sin helhet er overtatt (fra Institutt for Journalistikk) og vedlikeholdes av Norsk Redaktørforening, har registrert i alt 15 saker av interesse for medier og mediefolk i 2015. Det dreier seg om hele seks saker om innsynsrett og åpenhet i domstolene, to saker som gjelder injurier, to saker om gebyr for lovbrudd etter valgloven (som ennå ikke er endelig avgjort i klagenemnd), to saker om opphavsrett, en sak om kildevern (Høyesteretts avgjørelse i Filmrazziasaken), en arbeidsrettssak og en korrupsjonssak der en journalist var siktet.

Nedenfor omtaler vi et utvalg av de mest interessante avgjørelsene, og aller først de to avgjørelsene i Høyesterett.

Høyesterett ga NRK tilgang til legevaktvideo

Med NP og NR som partshjelpere i Høyesterett, fikk NRK omsider medhold i sitt krav om innsyn i en overvåkningsvideo fra legevakten i Oslo. Videoen hadde opptak av et basketak der 35-årige Erik Are Stedt, som led av paranoid schizofreni, den 29. november 2012 forsøkte å komme seg bort fra to politifolk som hadde eskortert ham til legevakten. En ambulansesjåfør kom til for å hjelpe politifolkene med å holde mannen nede, og etter 58 sekunder døde mannen av kvelning. Riksadvokaten konkluderte i mai 2014 med at ingen hadde gjort noe straffbart i saken. Det var etter dette at NRK krevde innsyn i videoopptakene, men fikk samme år avslag både i Oslo tingrett og i Borgarting lagmannsrett, før saken ble anket til Høyesterett. (Rt-2015-1467)

Viktig for avgjørelsen i Høyesterett 18. desember 2015 var avgjørelsen som vår høyeste domstol avsa den 21. mars 2013 om pressens tilgang til de lydopptak politiet hadde i sine arkiver fra den delvis lukkede rettssaken mot tidligere byråsjef Arne Treholt i 1985. I avsnitt 44 i Rt-2013-374 uttalte Høyesterett den gang: "De avgjørelsene som jeg har gjennomgått, viser at artikkel 10 i hvert fall er gitt anvendelse der pressen ber om innsyn i saker av legitim allmenn interesse, forutsatt at det er tale om innsyn i opplysninger som allerede foreligger".

Avgjørelsen ble avsagt med dissens, tre mot to dommere, men vil likevel bli stående som en prinsipielt viktig avgjørelse som fastslår medienes rett til innsyn også i straffesakinformasjon, med grunnlag i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10. Det ble særlig lagt vekt på at dette var en sak som ikke var ført frem til domstolsbehandling og hadde stor allmenn interesse, men var blitt henlagt av påtalemyndigheter. Saken var således i kjernen av medienes vakthundrolle, og retten uttalte at den tilgang NRK hadde fått til anonymiserte henleggelsesvedtak ikke var tilstrekkelig for at mediene kunne utøve sin rolle, når det er strid om hendelsen (avsnitt 73 og 79 i kjennelsen).

NRK fikk tilgang til videoen fra Oslo legevakt, men i ”sladdet” versjon.

Høyesteretts avgjørelse kan likevel ikke brukes til generelt å kreve innsyn i pågående straffesaker, og heller ikke som hovedregel å kreve innsyn i klassiske straffesaksdokumenter i avsluttede saker. Det er først og fremst i saker som ikke er blitt belyst ved offentlig domstolsbehandling at innsynsretten står sterkt, men både denne, og Treholt-avgjørelsen nevnt foran, er viktig dokumentasjon for kravet om at avslag på innsyn bare kan skje med en skikkelig begrunnelse, basert på en konkret vurdering i den enkelte sak.

I rettens vurdering av kravet om utlevering av opptakene blir de tungtveiende hensyn for innsyn veid mot de implisertes personvern. Retten legger da vekt på at personvernhensynene blir ivaretatt ved at personene blir anonymisert før utlevering, slik NRK langt på vei aksepterte under rettsforhandlingene.

Les hele Høyesteretts kjennelse her.

PST-beslag av dokumentaropptak var lovstridig

I april 2015 iverksatte Politiets sikkerhetstjeneste (PST) såkalt skjult etterforskning for å hindre flere personer i å begå brudd mot straffeloven § 147d, om å delta i en terrororganisasjon eller rekruttere medlemmer til slik gruppe. PST var da også kjent med at dokumentarfilmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen arbeidet med en film om ekstrem islamisme og rekruttering av fremmed­krigere. Den 7. juni dro to av de siktede – en 19-åring og en 31-åring - sammen med en filmfotograf/journalist fra Rolfsens filmselskap til Landvetter flyplass ved Göteborg, der 19-åringen skulle starte reise til Syria. Underveis ble det gjort en del opptak av 19-åringen, som neste morgen ble pågrepet av svensk politi på flyplassen. Uvitende om dette returnerte 31-åringen og filmfotografen til Oslo.

Samme ettermiddag oppfanget PST ved kommunikasjonsavlytting at 31-åringen ringte til fotografen, som ble bedt om å passe på «tingene sine, minnebrikken og alt … gi det til Rolfsen eller noe». I en senere telefonsamtale samme dag sa 32-åringen at «de skal ikke få tak i de tingene der». PST antok at minnebrikkene inneholdt opptak som ville være viktige bevis i en straffesak mot de siktede, og fryktet at det kunne skje en bevisforspillelse mens brikkene befant seg hos hjemme hos Rolfsen. På dette grunnlag oppsøkte politiets Rolfsen hjemme samme kveld med ransakingsbeslutning, og krevde utlevert minnebrikker og en harddisk med alle opptak. Rolfsen fikk beholde en kopi slik at han ikke ble hindret i å arbeide videre med filmen.

Lovgrunnlaget for ransakingen var straffeprosessloven § 197 som gir påtalemyndighet anledning til å beslutte ransaking dersom etterforskningen kunne bli vesentlig skadelidende dersom man skulle vente på rettens beslutning. Beslaget skjedde etter straffeprosessloven § 205 tredje ledd, som fastsetter at beslaglagt materiale som eier kan nekte å forklare seg om skal forsegles og overleveres domstol til avgjørelse.

- Dette betyr at jeg kan fortsette å lage film, selv om jeg frykter at noen av skadene på materialet er uopprettelig, sa Ulrik Imtiaz Rolfsen etter voteringen i Høyesterett. Foto: NTB scanpix

I utgangspunktet mente PST at Rolfsen ikke var journalist eller redaktør, og dermed ikke kom inn under kildevernbestemmelsen i straffeprosessloven. Tingretten fastslo imidlertid allerede som førsteinstans at Rolfsen «tilhører personkretsen som kan påberope kildevern etter straffeprosessloven § 125», med henvisning blant annet til avgjørelsen i Rt-1992-39 om dokumentarboka «Edderkoppen», der kildevern ble gitt, og til senere avgjørelser i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). PST aksepterte dette i den videre prosess.

I forbindelse med anken til Borgarting lagmannsrett leverte Norsk Redaktørforening et skriftlig intervensjonsinnlegg, etter en analogi fra tvisteloven § 15-8 først ledd. Dette engasjementet ble foran ankebehandlingen i Høyesterett utvidet til at NR gikk inn som partshjelper (tvisteloven § 15-7) for Rolfsen.

Et viktig poeng i Høyesteretts avgjørelse er uttalt i avsnittene 54-57, der retten med henvisning til EMD-praksis slår fast at EMK artikkel 10 gir «en noe videre ramme for beskyttelse av journalistisk materiale» enn det som hittil har vært rettspraksis i Norge. Det uttales det at «Såfremt journalistens kilder kan bli avslørt, omfatter vernet etter artikkel 10 også uredigert og upublisert materiale, som for eksempel råopptak av film», og det er ikke avgjørende at ransaking og beslag eventuelt ikke hadde til formål å avsløre Rolfsens kilder.

I sin avveining av de sterke interessene i saken, på den ene side samfunnets behov for å avsløre og straffe terrorvirksomhet og på den andre siden medienes bidrag til viktig samfunnsinformasjon, la retten stor vekt på medienes mulighet for undersøkende journalistikk. Førstvoterende uttalte:

Etter min vurdering er Rolfsens filmprosjekt i kjernen av undersøkende journalistikk; det griper fatt i et sentralt og presserende samfunnsproblem hvor allmenheten og myndighetene har behov for kunnskap og innsikt. Undersøkelsene er gjort mulig fordi Rolfsen har en særlig og tillitsbasert tilgang til et lukket islamistisk miljø. Jeg legger til grunn at et effektivt kildevern er helt avgjørende for at filmen kan realiseres. Så vidt jeg forstår, er også konsekvensen av politiets ransaking og beslag at kildene har trukket seg.

På denne bakgrunn gjør det seg derfor gjeldende særlig sterke kildevernhensyn. Men også hensynet til etterforskningen i en så alvorlig sak veier tungt. Politiet har imidlertid en rekke etterforskningsmetoder til disposisjon i saker som dette, og det fremstår som uklart hvor nødvendige opplysningene i det beslaglagte filmmaterialet er for etterforskningen. Det er også et moment i helhetsvurderingen at [19-åringens] reise til Syria var avverget da ransakingen fant sted.

Retten pekte også på at lagmannsretten hadde vært i betydelig tvil om kildevernet skulle vike i saken. Endelig fant retten ikke grunn til å legge vekt på PSTs anførsel om at det hadde vært en uheldig rolleblanding mellom journalist og kilde, og at filmfotografen ikke hadde utvist nødvendig distanse og objektivitet overfor kildene. Rettens enstemmige konklusjon var at de aktuelle filmopptakene kunne avsløre andre kilder enn de som var siktet i saken og som var kjent, og at beslaget derfor måtte oppheves.

Dommen har vakt betydelig oppsikt ikke bare i Norge, men også internasjonalt, og særlig etter at Colombia University kåret dommen til den beste juridiske avgjørelse i 2015. I pressemeldingen om pristildelingen ble Høyesterett berømmet for å legge vekt på viktigheten av å beskytte journalistiske kilder i en sak som gjaldt antiterror-etterforskning. «I motsetning til den omfattende internasjonale tendensen til å ofre ytringsfriheten i krisetider, anerkjenner denne avgjørelsen den avgjørende betydningen av en fri presse», het det i pressemeldingen.

Advokat Vidar Strømme i Advokatfirmaet Schjødt, som var NRs advokat i saken, var til stede ved prisseremonien ved universitet i New York tirsdag 5. april.

- Høyesteretts avgjørelse er særlig viktig fordi retten opererer med et vidt kildebegrep og har dyp forståelse av at "chilling effect" innebærer at kilder må være helt trygge og ikke bare nesten trygge, sa Strømme som også trakk fram at dommen verner upublisert materiale, ikke bare en kildes identitet som tidligere.

- Prisen har betydning på to måter: Dels ved at den virker tilbake på norske forhold, og bestyrker avgjørelsen. Dels ved at den virker utad gjennom at andre domstoler kan se hen til avgjørelsen på dette området hvor det er mye internasjonal dialog mellom domstoler, sa Strømme under prisutdelingen. 

Les hele dommen her. 

Aftenbladet fikk filme i barnevernssak

De mest banebrytende innsynsavgjørelser for øvrig i fjor, oppnådde journalist Thomas Ergo og hans kolleger i Stavanger Aftenblad i to tilfeller å få adgang til vanligvis lukkede rettsmøter i sitt arbeid med saken om myndighetenes behandling av den 16 år gamle jenta fra Karmøy, som ble kalt Ida eller Glassjenta.

Den 23. februar 2015 behandlet Haugaland tingrett en rettslig prøving av Fylkesnemndas vedtak i saken, der Ergo på grunnlag av familiens ønske fikk rettens godkjennelse til å følge saken – tross protest fra kommunens barneverntjeneste. Rettens avgjørelse ble tatt med grunnlag i tvisteloven § 36-7 andre ledd som fastsetter adgang til helt eller delvis åpne møter når tingretten skal behandle administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren.

Etter å ha konstatert at verken journalistens eller morens tilstedeværelse i retten ville vanskeliggjøre rettens behandling, og også sett hen til at journalisten kjente alle fakta og vurderinger i saken allerede, med sikte på bruk i en artikkel om barnevernsbarn, konkluderte retten slik:

«Etter rettens vurdering er det viktig for allmenheten å få innblikk i hvordan saker av denne karakter behandles i rettsapparatet. Det er da viktig at den som skal sette et kritisk lys på denne delen av den offentlige forvaltningen, som tar avgjørelser som er av stor viktighet for de involverte, har innsikt i alle deler av behandlingen.

Begjæringen om åpne dører tas derfor til følge.»

En måned senere, den 23. mars sto 16-åringen som tiltalt i en straffesak i Nordhordland tingrett i Bergen, der Thomas Ergo en uke før hadde sendt søknad om tillatelse til å gjøre film- og lydopptak under forhandlingene. Søknaden ble forelagt alle parter på forhånd, etter at tiltalte uttrykte ønske om at tillatelse ble gitt, og forsvarer og verge sluttet seg til. Aktor hadde ingen innvendinger. Forskriften som gir adgang til å gjøre unntak fra opptaksforbudet i domstolloven § 131a, inneholder en nokså streng regel om at tillatelse skal nektes «når tiltalte er mindreårig eller når fotografering eller opptak av andre grunner vil medføre urimelig belastning (…)».

Retten viste til at saken har betydelig offentlig interesse og til at Ergo allerede har fulgt tiltaltes sak over et lengre tidsrom. Retten konkluderte med at bestemmelsen ikke bør tolkes slik at det er et absolutt forbud mot opptak i saker der tiltalte er under 18 år, men at det da er særlig grunn til forsiktighet. Retten la avgjørende vekt på tiltaltes ønske om opptak og ga tillatelse til film- og lydopptak, inkluderte stillbilder, under de profesjonelle aktørers innlegg i saken, men ikke til andre vitneforklaringer.

Glassjenta-reportasjene i Stavanger Aftenblad kan leses her.

Tre andre saker om innsyn og opptak i domstol

Høsten 2004 ble Bergen rammet av en epidemi på grunn av en parasitt i drikkevannet fra Svartediket vannverk, og 1200 personer ble smittet. En advokat saksøkte kommunen med krav om erstatningen for tap som følge av helseplagene som hun mener skyldtes det infiserte drikkevannet. Bergen tingrett avsa som 23. april 2015 der kravet ikke førte fram, men dommeren besluttet at rettsavgjørelsen bare kunne gjengis offentlig i anonymisert form. Bergens Tidende anket denne avgjørelsen til Gulating lagmannsrett, som forkastet anken 13. november samme år.

Saken fikk sin foreløpig endelige avgjørelse i Høyesterett 11. februar i år, der lagmannsrettens kjennelse ble opphevet på grunn av at lagmannsretten bygde på en uriktig vurdering av egen kompetanse i det aktuelle spørsmålet.

Som hovedregel ikke plikt til å varsle privat lydopptak

I Oslo tingrett ble det 2. mai 2014 behandlet en straffesak der en da 68 år gammel mann ble frifunnet for falsk forklaring, men ble ilagt rettergangsbot på 5000 kroner for å ha satt i gang lydopptak under straffesaken uten å varsle verken retten eller vitner om at opptak skjedde. Borgarting lagmannsrett avsa dom 11. februar 2015, med enstemmig frifinnelse av 68-åringen. Lagmannsretten uttalte at opptak til privat bruk ikke er forbudt, og viste til Anders Bøhns kommentarutgave til domstolloven 2013, side 586 og til R-2012-380 der ankeutvalget i Høyesterett uttalte følgende i avsnitt 19:

"Utvalget legger ut fra disse utgangspunktene til grunn at det etter domstol- og prosesslovgivningens system er begrensninger i tilgangen til rettslokalet eller i adgangen til å formidle fra rettsforhandlingene som krever hjemmel, og ikke motsatt. For så vidt gjelder overføring av lyd fra hovedforhandling i straffesaker, er det - som allerede nevnt - bare overføring av lyd «for radio» som i utgangspunktet er forbudt. Etter utvalgets oppfatning er derfor privat overføring av lyd - så langt slik overføring ikke antar form av overføring «for radio» - ikke omfattet av forbudet."

Lagmannsretten viste videre til at det kan nedlegges forbud mot private opptak (etter domstolloven § 133) dersom opptaket vil kunne virke distraherende eller fordi vitner kan føle et særlig ubehag ved å vite at forklaringen tas opp, for eksempel med tanke på at opptaket kan bli misbrukt. I denne saken viste lagmannsretten til at tingretten ikke hadde nedlagt noe slikt forbud, men kunne heller ikke se at det foreligger noen plikt til å si fra om at opptak gjøres, selv om det er gode grunner for akkurat det. Uansett var det etter lagmannsrettens mening ikke grunnlag for å bruke rettergangsstraff hjemlet i første ledd av domstolloven § 198 i denne saken, ettersom opptaket ikke representerte noen krenkelse av domstolens verdighet eller brudd på påbud gitt av retten. 

Fotografering av bildebevis på skjerm

Den 7. juli 2015 behandlet Oslo tingrett en straffesak om grov korrupsjon, der fire personer i den tidligere toppledelsen i Yara International sto tiltalt. Under rettsforhandlingene den andre dagen ble retten av aktor gjort oppmerksom på at pressen tok bilder av skjermene der digitale dokumentbevis ble vist. Etter å ha hørt aktor, alle forsvarerne og to representanter fra pressen fattet retten denne beslutningen:

Utgangspunktet i domstolloven § 131a er at det er forbudt å fotografere under hovedforhandlingen. Det er hensynet til privatlivets fred og at rettens forhandlinger ikke skal forstyrres som må veies opp mot informasjonsfriheten. Retten har kommet til å ikke tillate fotografering av dokumenter som vises på skjermene når aktørene viser og leser opp fra dokumentene i saken. Retten begrunner sin avgjørelse med følgende:

  • både aktoratet og forsvarerne motsetter seg slik fotografering
  • personvernhensyn, i det det dokumenteres f.eks. fra dagbøker som kan inneholde private notater uten relevans for saken
  • at ikke hele dokumentet dokumenteres og de kan da være uheldig at dokumentet i sin helhet fotograferes
  • informasjonsfriheten er i varetatt ved at det ikke er gitt forbud mot private lydbåndopptak

Retten finner ikke grunnlag for å forby private lydbåndopptak. Retten viser til at i utgangspunktet er private lydbåndopptak av hovedforhandlingen tillatt. Det er lydbåndopptak til kringkasting (radio eller fjernsyn) som er forbudt. Retten kan forby private lydbåndopptak, men det må være en grunn til det, jfr. domstolloven § 133. En grunn kan være frykt for at lydbåndopptakene kan bli misbrukt. Retten kan ikke se at det i denne saken er grunn til å frykte at pressen eller andre vil misbruke opptakene, f.eks. til å påvirke vitner. En slik generell mulighet foreligger jo, men det er ikke opplyst konkrete forhold i denne saken som gir tilstrekkelig grunn til å forby private lydbåndopptak.

Etter dette har retten kommet til at det ikke gis tillatelse til å fotografere skjermene med dokumentbevis under forhandlingene og private lydbåndopptak forbys ikke.

Beslutningen var enstemmig. 

Aftenposten frikjent i Høyesterett – under dissens

Den tidligere lederen i Fredrikstad Fotballklubb, Morgan Andersen gikk i 2013 til søksmål mot Aftenposten etter en sak om spillerkjøp med tittelen ”FFK-saken: Ny millionutbetaling granskes”. Aftenposten var blitt felt i Pressens Faglige Utvalg (PFU) for mangel på samtidig imøtegåelse. Han saksøkte deretter Aftenposten for 3,5 millioner kroner for ærekrenkelser.  Andersen vant ikke frem i Oslo tingrett, men i Borgarting lagmannsrett ble han tilkjent 100.000 kroner i oppreisning, samt delvis dekning av saksomkostningene. Aftenposten saken til Høyesterett, som i juni i fjor – under dissens 3-2 – frifant Aftenposten.

Stridens kjerne var en formulering om at Andersen – som ”en av de siste tingene han gjorde som FFK-ansatt” var å inngå en avtale som ”kan minne veldig om” en kontrakt som klubben tidligere hadde inngått med en annen spiller og som også hadde resultert i granskning fra både skattemyndighetenes og politiets side. Aftenposten vedgikk at man ikke hadde dekning for så bastante formuleringer. Et vesentlig poeng var imidlertid at avisen, til tross for gjentatte forsøk, ikke hadde fått tak i Andersen før saken ble publisert. Da man kom i kontakt med Andersen samme dag som den omstridte artikkelen var publisert på nett og papir, ble hans versjon raskt lagt ut på nett og også trykket i neste dags papirutgave. Artikkelen på nett ble justert i tråd med den nye informasjonen man fikk og også teksten i en ”faktaboks” ble omformulert.

Når Høyesteretts flertall frikjente Aftenposten er det interessant å merke seg at de nettopp la stor vekt på avisens etterfølgende opptreden, altså det som skjedde etter at den omstridte artikkelen var publisert. Om dette sier førstevoterende:

”Det er også et vesentlig element i rettsstridsvurderingen at ankemotpartens syn ble publisert på nettet allerede samme dag som artikkelen var trykket i papirutgaven. Samtidig ble også artikkelen fra avisutgaven modifisert slik at det ikke lenger ble hevdet at Morgan Andersen var den som på vegne av FFK hadde inngått de aktuelle avtalene. Morgan Andersens imøtegåelse ble også trykket i morgenavisen den påfølgende dag, og avisens egen sammenfatning av saken ble gitt en slik form at det ikke lenger ble hevdet at avtalene var inngått av ankemotparten.”

Her kan du lese hele Høyesteretts dom.

 

Morgan Andersen og hans prosessfullmektig, advokat Rune Gaustad, vant frem i lagmannsretten, men tapte til slutt i Høyesterett, under dissens 3-2, mot Aftenposten. (Foto: NTB scanpix)

 

To saker til om injurier

To av sakene som har vært innom domstolene i 2015 skal bare kort nevnes, ettersom ingen av dem fikk avgjørelse i form av dom.

Den første gjelder et søksmål reist som privat straffesak av advokat Per Danielsen på vegne av en privatperson, som mente seg ærekrenket i en omtale som Ukeavisen Ledelse hadde av Norges Korforbund den 22. januar 2014. En tidligere styreleder i korforbundet reagerte på beskyldninger om at han hadde fått dekket både deler av husleie og parkeringsplass i Oslo, samtdig som fikk dekket hotellopphold. Dette viste seg å ikke være korrekt og i forberedende rettsmøte i Oslo tingrett den 11. januar 2015 ble partene enig om et forlik, der ukeavisen beklager at den ikke kontakt med saksøkeren før publiseringen, og der det ble opplyst at kontrollkomiteen i korforbundet har fastslått at det ikke er dekning for beskyldningene. Avisen betalte dessuten sakskostnader på 22.000 kroner pluss moms til saksøker.

Den andre saken ble reist som krav om midlertidig forføyning overfor Dagbladet, gjennom Oslo byfogdembete, der det ble holdt muntlige forhandlinger 30. november 2015. Det var en hotelleier og et hotellselskap som krevde at i alt fire nettartikler på www.dagbladet.no om ham og hotellet skulle slettes fordi de var skadegjørende og injurierende. Rettens kjennelse ble avsagt 14. desember 2015 med det resultat at kravet ikke tas til følge og med pålegg til saksøker om å betale sakskostnader til Dagbladet på 75.000 kroner. Hovedgrunn til at kravet ikke førte frem, var at retten ikke fant at det forelå sikringsgrunn, det vil si at det ikke var påvist eller sannsynliggjort at det var overhengende fare for vesentlig skade. Retten uttalte «forståelse for at saksøkerne ikke ønsker negativ omtale i pressen med identifisering, herunder navn, bosted osv. Dette er imidlertid felles for svært mange mennesker som er gjenstand for pressens søkelys. At dette oppleves ubehagelig for den det gjelder, utgjør ikke sikringsgrunn i lovens forstand.»

Forliksrådet ga dom for brudd på sitatretten

Den 22. april 2015 avsa Oslo forliksråd en dom i en sak reist av Norsk Journalistlag på vegne av en dansk journalist, mot Stiftelsen Human Rights Service HRS. Saken gjaldt opphavsrettighet til en kronikk som journalisten hadde skrevet og som han mente at HRS hadde gjengitt ulovlig. Kronikken het «Velferdssnak mens vi styrter i afgrunden» og ble publisert på nett og papir i Berlingske Tidende 8. august 2010. Nesten fire år senere – 6. juli 2014 - oppdaget han at store deler av kronikken i sitats form hadde ligget ute på HRS sine nettsider siden 9. august 2010. Samme dag krevde han honorar for bruk av hans kronikk uten tillatelse, og saken endte etter hvert i forliksrådet.

NJs advokat, Ina Lindahl Nyrud pekte på at åtte av i alt tolv avsnitt er nærmest ordrett kopiert fra kronikken, og viste blant annet til en dom i Oslo byrett fra 29.9.1982 der det ble stadfestet at man er langt utenfor sitatrettens grenser når det skjer en slik omfattende kopiering av originalen. Hun påpekte også at det ikke har betydning for saken at artikkelen hos HRS krediterte journalisten som forfatter og at det var linket til originalen. HRS hadde uttalt på sin side at kravet var foreldet, men Nyrud påpekte at her dreier det seg om vedvarende krenkelse fordi HRS-artikkelen lå ute helt til den ble fjernet etter mottatt prosessvarsel 28. november 2014. Foreldelsesfristen løpet først fra den dag artikkelen ble fjernet, hevdet hun og krevde til sammen 3.000 danske kroner i erstatning og sakskostnader.

Advokat Trond Ellingens fastholdt på HRS vegne prinsipalt at kravet var foreldet, fordi fristen måtte løpe fra artikkelen ble publisert 9. august 2010. Han hevdet videre subsidiært at sitatene var i det omfang sitatretten gir adgang til, og at forfatters navn dessuten var oppgitt, at det var tydeliggjort at det dreide seg om sitat, og at det var linket til hele kronikken i den danske avisen. Han påsto dessuten at ettersom HRS hadde omtalt kronikken i positive ordelag og rost kronikken, så var det ikke grunnlag verken for å kalle dette en krenkelse eller å kreve erstatning for skade, samt at HRS-sidene er uten reklame og at det derfor ikke var noen økonomisk vinning for HRS i denne saken, mens det for journalisten heller ikke var noe økonomisk tap.

Forliksrådets dom ga journalistlaget medhold både i at kravet ikke var foreldet og at det forela en vedvarende krenkelse av opphavsretten når artikkelen lå ute på HRS’ hjemmeside i fire år. Kronikkforfatteren ble tilkjent erstatning i samsvar med kravet og 3.360 kroner i sakskostnader, med tillegg av renter mv.

 

Politiker frifunnet for brudd på taushetsplikt

Selv om saken ikke direkte berører mediene, er det også verdt å nevne her den dommen som Oslo tingrett avsa 15. september 2015 i den såkalte «Taushetssaken». Rødt-politikeren Bjørnar Moxnes var blitt anmeldt av et flertall i Oslo kommune for brudd på taushetsplikten, ved publisering på egen hjemmeside av en rapport om helsesektoren i kommunen. Det ble påstått at dette innebar ulovlig offentliggjøring av opplysninger om pasienters helse og ansattes tjenesteforhold.

Moxnes nektet å vedta et forelegg fra politimesteren i Oslo, og ble deretter tiltalt i offentlig straffesak for tingretten. Blant vitnene var professor Jan Fridthjof Bernt og generalsekretær Arne Jensen i NR. Retten foretok en omfattende og grundig vurdering av saken, med mange sitater fra forarbeid og kommentarutgaver til taushetslovgivningen.

Retten uttalte blant annet at ved tvil om innholdet i straffesanksjonerte taushetspliktregler vil det etter rettens skjønn være riktig å falle ned på et resultat som ikke strider mot ytringsfriheten og vår rettstradisjon, hvor reell mulighet for å vurdere og kritisere forvaltningen ikke stoppes av taushetspliktregler. At taushetspliktreglene når det kommer til straff, i praksis benyttes slik, illustreres av manglende praksis fra lignende straffesaker.

I dommen heter det også at i beskrivelsen av hvordan sykehjemmet og etaten fulgte opp de ansatte, kommer det til tross for nøytral språkbruk, frem en klar kritikk mot saksbehandlingen. «Å verne forvaltningen mot kritikk faller utenfor virkeområdet for forvaltningsloven § 13», skrev retten.

 Rødt-leder Bjørnar Moxnes i Oslo tingrett sammen med sin forsvarer Harald Stabell. Foto: NTB scanpix

 

Legg til i min rapport