"Journalistikkens gullalder var ikke på 50-tallet eller på 80-tallet. Den falt ikke sammen med de ubegrensete reisebudsjettene. Journalistikkens gullalder er nå." Det sa mediekommentator og tidligere redaktør Sven Egil Omdal i sin tale på NJs landsmøte i mars 2015. Her er hele talen:

Kjære ordstyrere, kjære kolleger,
Det er 24 år siden jeg sist snakket til et landsmøte i NJ. Talen den gang var fremtidsrettet og teknologioptimistisk. Vi hadde tross alt fått både mobiltelefon, faks og personsøker – hva kunne gå galt?
Jeg vet at det ligger en slags, jeg ville ikke kalle det forventning, snarere en slags forutbestemt resignasjon i luften. Dere regner med at ordet ”gullalder” vil bli nevnt, og det er ikke noe dere ser fram til. For det er jo slik at vi som går under samlebetegnelsen ”presseveteraner” har en lei tendens til å spre mismot og pessimisme når vi snakker til yngre kolleger – og det gjør vi ved å snakke om hvor godt vi hadde det.
”Jeg var så heldig å få oppleve journalistikkens gullalder”, pleier vi å si. Den gang alle skrev som Johan Borgen og ingen navn ble stavet feil. Den gang vi felte regjeringer før lunsj, og ikke kom tilbake til redaksjonen etter lunsj. Du kan formelig høre hvordan vi trekker stigen opp etter oss, med et tilfreds sukk.
SANNHETEN ER AT vi tar feil. Journalistikkens gullalder var ikke på 50-tallet eller på 80-tallet. Den falt ikke sammen med de ubegrensete reisebudsjettene. Journalistikkens gullalder er nå.
"Journalistikkens gullalder var ikke på 50-tallet eller på 80-tallet. Den falt ikke sammen med de ubegrensete reisebudsjettene. Journalistikkens gullalder er nå."
Jeg sier ikke dette for å være fiks. Jeg har spist nok kake de siste årene til å vite hvor mange gode kolleger som har sluttet for tidlig og hvor mye kompetanse de har tatt med seg ut dørene. Jeg har lest mange nok regnskap til å vite at avisbransjen er i krise
En krise, sier den italienske filosofen Antonio Gramsci, er den tilstand som inntreffer når det gamle dør før det nye kan bli født. Det er der vi er nå. I likhet med musikkbransjen og filmbransjen har avisbransjen fått den gamle forretningsmodellen revet i stykker så raskt at noe nytt ikke har fått tid til å vokse fram. Vi kan se spirene av det som vil komme, men de er foreløpig ikke sterke nok. Derfor er det krise i bransjen.
Men journalistikk er ikke først og fremst en bransje, en forretningsidé eller et investeringsobjekt.
FOR TO ÅR SIDEN var jeg med i en gruppe som fikk i oppdrag av Fritt Ord å lage en rapport om journalistikkens vilkår i et endret medielandskap. Vi ville gjerne gi rapporten et fikst navn, noe som kunne skape oppmerksomhet. Men Erik Rudeng i Fritt Ord insisterte på at den skulle hete ”Journalistikk og demokrati”. Kjedelig kanskje, men det skulle ikke være tvil om hva som står på spill.
Journalistikk er demokratiets operativsystem, de underliggende prosessene som får samfunnets applikasjoner til å fungere. Disse applikasjonene er den politiske debatten, byutviklingen, kulturlivet, idretten, næringslivet, det sivile samfunn og den offentlige administrasjon.
Når operativsystemet fungerer, blir applikasjonene mindre korrupte, mer transparente, mer effektive, mer demokratiske. Derfor må mediekrisen ikke bli en intern diskusjon blant journalister og redaktører – men bringes dit hvor den hører hjemme – øverst på den politiske agenda.
Utfordringen til politikerne som kommer etter meg, er hvordan vi kan hindre at sammenbruddet i en forretningsmodell også fører til krasj i systemet som skal drive de demokratiske prosessene. Spesielt når systemet aldri har vært så avansert og effektivt som nå.
Kildearbeidet har aldri vært grundigere. Ennå finnes det mye enkildejournalistikk, men gjennomgående bruker vi langt flere kilder enn før, og vi er mer kritiske til dem.
Gravejournalistikken har aldri vært grundigere, og det gjelder lokalt like mye som nasjonalt. Bidragene til Skup viser at dagens arbeidsmetoder gjennomgående er langt mer avanserte enn de var for 20 år siden.
Lokaljournalistikken har aldri vært mer uavhengig, næringslivsdekningen aldri mer pågående. Mye var bra før, det meste er bedre nå.
Vi er blitt mer presise. Før internettets tid skjulte journalister ofte sviktende research ved å formulere seg omtrentlig, nå er faktanivået langt høyere.
Vi når lenger ut. Gjennomslaget for god journalistikk har aldri vært sterkere. Spredningen via sosiale medier fører til at den nasjonale dagsorden oftere blir påvirket av stemmer utenfor Oslo. Det kan ikke være annet enn positivt.
Journalistikk er demokratiets operativsystem, de underliggende prosessene som får samfunnets applikasjoner til å fungere. Disse applikasjonene er den politiske debatten, byutviklingen, kulturlivet, idretten, næringslivet, det sivile samfunn og den offentlige administrasjon.
Når operativsystemet fungerer, blir applikasjonene mindre korrupte, mer transparente, mer effektive, mer demokratiske. Derfor må mediekrisen ikke bli en intern diskusjon blant journalister og redaktører – men bringes dit hvor den hører hjemme – øverst på den politiske agenda.
Utfordringen til politikerne som kommer etter meg, er hvordan vi kan hindre at sammenbruddet i en forretningsmodell også fører til krasj i systemet som skal drive de demokratiske prosessene. Spesielt når systemet aldri har vært så avansert og effektivt som nå.
Kildearbeidet har aldri vært grundigere. Ennå finnes det mye enkildejournalistikk, men gjennomgående bruker vi langt flere kilder enn før, og vi er mer kritiske til dem.
Gravejournalistikken har aldri vært grundigere, og det gjelder lokalt like mye som nasjonalt. Bidragene til Skup viser at dagens arbeidsmetoder gjennomgående er langt mer avanserte enn de var for 20 år siden.
Lokaljournalistikken har aldri vært mer uavhengig, næringslivsdekningen aldri mer pågående. Mye var bra før, det meste er bedre nå.
Vi er blitt mer presise. Før internettets tid skjulte journalister ofte sviktende research ved å formulere seg omtrentlig, nå er faktanivået langt høyere.
Vi når lenger ut. Gjennomslaget for god journalistikk har aldri vært sterkere. Spredningen via sosiale medier fører til at den nasjonale dagsorden oftere blir påvirket av stemmer utenfor Oslo. Det kan ikke være annet enn positivt.
Vi har fått flere fortellerteknikker. Pakkene med tekst, stillbilder, video, lyd og interaktive grafikker gir muligheter ingen journalister tidligere har hatt, og vi mestrer verktøyene stadig bedre.
DET HAR ALDRI vært vanskeligere å bli ansatt som journalist. Konsekvensen er at dagens yngre kolleger er langt mer kompetente enn vi var på samme alder. De har høyere utdannelse, behersker flere språk og forstår mer komplekse verktøy. De skaper gullalderen – hvis de bare får lov.
Dere vet alle hva som først og fremst hindrer dem: Redaksjonene er for små og de fleste steder blir de stadig mindre, oppgavene er blitt flere, arbeidsdagen blir for kort. De journalistene som er igjen, gjør en bedre jobb enn før, men de gjør den på stadig mindre flater. Selv om kvaliteten på det som står i avisen er blitt bedre, er områdene som ikke dekkes, blitt flere og større
Jeg kunne nevnt mange eksempler på slike journalistiske blindsoner, men skal nøye meg med to.
For det første er vi i ferd med å miste det regionale nivået. Regionavisene legger ned lokalkontorene og blir lokalaviser for storbyområdene, mens fylkesavisene trekker seg tilbake til utgiverkommunen.
Dette skjer samtidig som samfunnsutviklingen går i motsatt retning. Sykehusene, skatteetaten, politiet, Mattilsynet og Arbeidstilsynet er bare noen av institusjonene som organiserer seg regionalt eller på landsdelsnivå. Offentlig forvaltning og privat næringsliv regionaliseres, mens journalistikken blir mer lokal, mer nærsynte forsvarere av mindre nedslagsfelt. Hvem skal se hele Møre og Romsdals helsetjeneste under ett? Hvem skal forsvare Sogn og Fjordanes interesser inn mot beslutningstakerne i Bergen?
DEN ANDRE BLINDSONEN jeg vil nevne, er egentlig en forlengelse av den første.
Dette skjer samtidig som samfunnsutviklingen går i motsatt retning. Sykehusene, skatteetaten, politiet, Mattilsynet og Arbeidstilsynet er bare noen av institusjonene som organiserer seg regionalt eller på landsdelsnivå. Offentlig forvaltning og privat næringsliv regionaliseres, mens journalistikken blir mer lokal, mer nærsynte forsvarere av mindre nedslagsfelt. Hvem skal se hele Møre og Romsdals helsetjeneste under ett? Hvem skal forsvare Sogn og Fjordanes interesser inn mot beslutningstakerne i Bergen?
DEN ANDRE BLINDSONEN jeg vil nevne, er egentlig en forlengelse av den første.
I januar for ett år siden formulerte Bjørn Vatne i Sunnmørsposten et åpent journalistisk nyttårsforsett. En tvil som hadde naget ham lenge, slo ut i full blomst da han skulle laste opp en videofil til nettutgaven og fikk feilmeldingen: ”Verdien er tom, men en ikke-tom verdi er påkrevd”. Var det ikke en kritikk av alt han hadde gjort i det siste, av tynne saker som ikke hadde noen verdi for leserne? Han bestemte seg for å bryte malene og gjøre ting på en annen måte.
11 måneder senere ga han opp og tok imot tilbud om sluttpakke. Men i kapitulasjonserklæringen til leserne, formulerte han det journalistiske oppdraget som ”en fordømt plikt til å foreta en daglig undersøkelse av det som skjer i livene” til leserne. Nøkkelordet her er ”undersøkelse”.
SIST GANG JEG var på NJ-landsmøte, var også Bernt Olufsen her. Vi satt i arbeidsutvalget sammen og var enige om det meste. Det er vi stort sett fremdeles, men det hender at våre oppfatninger skilles.
Det skjedde sist for noen uker siden da Bernt skrev en mediekommentar som han kalte ”Siste nytt fra fremtiden”. Som en konsekvens av den teknologiske utviklingen vil journalistrollen forandre seg, skrev Bernt, og det har han jo rett i, men så fortsatte han: ”Rapportørrollen blir gradvis overflødig. Forklarer-rollen desto viktigere.”
Mon det?
Midt i krisen har Aftenbladet forsøkt å oppfylle samfunnsoppdraget. Gravegruppen har avslørt at Stavanger kommune i flere tiår har holdt hemmelige møter, der både innkalling, sakskart og møteprotokoller ble holdt skjult for media og for allmennhenten – i klar strid med loven.
Kommunen har tatt selvkritikk, et eget åpenhetsutvalg er nedsatt, rutiner er lagt om og politikerne har innrømmet at de har sviktet på felt som er vesentlige for demokratiet.
Gjennom disse årene har Aftenbladet gang på gang hamret løs på kommunen. I ledere og på kommentarplass har kritikken vært skarp.
De skarpe meningene brer seg på alle områder og i alle kanaler. Det er kommentarer på sporten, på kultursidene, på lokalsidene og på utenriks. Vi kommentatorer blir profilert mye tyngre enn andre. Som oftest står vi med armene foldet over brystet i brysk positur, som domsmenn klare til å slå ned på det minste avvik fra normer og regler. Men vi ville vært bokstavelig talt meningsløse uten rapportørene, uten reporterne.
P. Scott har sagt mer enn det Thomas siterte. Han er også berømt for utsagnet om at ”facts are sacred, comments are free”. I sluttpakkenes og de barberte budsjettenes tid er det heller slik at fakta er dyre, mens kommentarer er rimelige.
DET ER IKKE SÅ vanskelig for en trent kommentator å rive av seg en tekst i løpet av noen timer, som raskt utløser en invitasjon til Dagsnytt 18, hvor en statsråd blir innkalt for å forsvare seg. Men uten uker og måneders hardt reporterarbeid i forkant, uten hundrevis av telefoner, lange ettermiddager med muntlige kilder og gjennomgang av tusenvis av dokumentsider, ville statsråden hatt lett match.
"Ytringsfrihet er noe langt mer og viktigere enn retten til å karikere profeter."
Det er grunnmuren av fakta som avgjør hvilken politisk slagkraft kommentaren har. For å parafrasere Paulus: ”Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har fakta, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.”
Ytringsfrihet er noe langt mer og viktigere enn retten til å karikere profeter. Uten muligheten for innsyn i prosessene, uten retten til å verne kildene og uten evnen til å finne fakta har vi ingen reell ytringsfrihet. Da har vi bare en frihet til å ha dårlig underbyggete meninger.
Det vil derfor ikke være antallet forklarere som avgjør om operativsystemet fungerer i årene som kommer, men antallet reportere, og kvaliteten på reporterne. Svekker vi førstelinjen i journalistikken, hjelper det lite å ha sterke meninger i andre linje.
Og da er det på tide å sette over til NRK.
DE SISTE ÅRENE har NRK vært kringsatt av fiender, og det har de vært fordi de våget å gå inn i sin tid. For to år siden ga Civita ut en bok som de sa var ”en skisse til en liberal kulturpolitikk”. Ett av de skisserte forslagene var å kastrere NRK. Det er nemlig en provokasjon at NRK utfordrer det digitale markedet. Markedet er som kjent ikke så glad i konkurranse.
Hvis Civita hadde vært mer opptatt av borgernes rettigheter, på latin Civitas, enn av markedets, ville løsningen fort blitt en annen. I følge Grunnloven påligger det «Statens Myndigheder» å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Men hva bør staten foreta seg når det private markedet ikke lenger finansierer journalistikk i det omfang og av den kvalitet som gjør den åpne samtalen opplyst?
I hvert fall ikke skjære ned på NRK. NRK er det viktigste verktøyet fellesskapet rår over for å tette sprekkene som oppstår når den kommersielt finansierte journalistikken trekker seg sammen.
NRK ER DEN ENESTE journalistiske institusjonen i Norge som er regionalt organisert, og er dermed bedre enn avisene i stand til å se det regionale perspektivet. NRK kan se utenfor Kristiansund og Molde og diskutere hva som er best for Møre og Romsdal.
Fra avishus som selv ekspanderer i alle retninger og på alle plattformer, får NRK beskjed om å bli ved sin lest. Her vil jeg faktisk sitere nettopp Johan Borgen, som karakteriserte dette som det gjerrigste prinsipp i verden.
NRK må selvsagt kunne distribuere sitt innhold på alle plattformer, på samme måte som VG lager lineært tv og selv den minste avis produserer video. Men NRK må også være bevisst at institusjonens styrke og enorme arkiv er bygget opp av fellesskapets midler og bør være fellesskapets eiendom. Tilløpene til samarbeid mellom NRK og lokalavisene om valgene til høsten er et oppløftende tegn på at ledelsen på Marienlyst har innsett dette.
Dessverre har kulturministeren og regjeringen gått rett i Civita-fellen, og om ikke kastrert, så i hvert fall omskåret NRK. Krisen i avisene har ingenting med NRK å gjøre, og den blir ikke avhjulpet av at også NRK blir svekket. Men for samfunnsdebatten blir virkningen dobbelt negativ. Det borgerne ikke lenger får i avisen får de også mindre av i NRK.
Og de vil ikke ha mindre. De vil ha mer.