Medietanker

5 grunner til å dokumentere samfunnsoppdraget

Når vi må prioritere hardere er det viktigere enn noen gang å sjekke at vi informerer, avdekker, kontrollerer - og beskytter enkeltmennesker mot overgrep. Skal uavhengig journalistikk overleve, må denne selvransakelsen skje i åpenhet.

Dette er sjette gang Norsk Redaktørforenings medlemmer bidrar til en nasjonal redaksjonell årsrapport. I år utformer vi kun en digital utgave.

"Den viktigste redaktøroppgaven nå er å velge bort"

Gard Steiro, nyhetsredaktør i VG

Stadig flere mediehus lager egne redaksjonell regnskap. I år har alle NRKs distriktskontorer for første gang utformet egne regnskap. Slike oppsummeringer er mer enn skrytealbumer og festtaler - det handler like mye om det man ikke er så fornøyd med. Altfor mange skrivefeil, et overdrevent fokus på kvinner og kropp og for dårlig spennvidde i sakene på fronten er blant de tingene VG-rapporten trekker fram fra lista de ikke er så stolte av. 

Vi må jobbe enda mer med å bli nyhetsledende i vårt distrikt, slår Opdalingen fast i sin rapport, mens Bergens Tidende-redaktør Øyulf Hjertenes stiller spørsmålene: "Var vi for snille mot maktmenneskene? Eller gikk vi for langt?" Å ta den diskusjonen er verdifullt.

Her er 5 viktige grunner til å dokumentere samfunnsoppdraget ved å gjøre opp regnskapet:

1. Når vi må velge bort oppgaver, er det viktig å gjøre de riktige valgene. Da må vi heve blikket og se valgene våre i perspektiv med jevne mellomrom. Sjekke om oppgavene våre er utført.

2. Det reduserer også faren for journalistiske blindsoner - områder som blir glemt av redaksjonene.

3. Det er mye å lære av hva andre har tenkt og gjort. Samarbeid er tidens melodi og delekulturen stadig sterkere. Heldigvis.

4. Å gjøre opp regnskap bidrar også til kompetansebygging og til at vi kollektivt retter ryggen og er stolte av den jobben vi gjør.

5.Og aller viktigst: Vi må være åpne utad om våre prioriteringer, etiske diskusjoner og valg. Det er helt avgjørende i en tid da alle kan publisere.

Denne rapporten er et forsøk på å bidra til økt grad av samarbeid, erfaringsutveksling, evaluering og læring. 

Tusen takk for alle bidrag til rapporten, takk for velvillig bruk av bilder fra mediehusene, NTB scanpix og Årets bilde og for bruk av tekster i kapitlet Medietanker. En særlig takk til Polaris Media som lot oss bruke den plattformen de har utviklet for redaksjonell rapportering.

Har du kommentarer og forslag til hvordan denne rapporten kan fungere enda bedre - og til hvordan vi kan bidra til nye arenaer for redaktørfaglig samarbeid og kompetanseheving? Ta kontakt med oss i NR-sekretariatet.

Legg til i min rapport

Fri tegning for ytringsfrihet

En ytringsfrihet som aldri støter, provoserer eller krenker er en tom ytringsfrihet. Skuddene i Paris 7. januar 2015 minnet oss om dette. I Oslo gikk Norsk Redaktørforening sammen med Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag, Federation og Cartoonists Organisations Norway og Den Franske Ambassade og oppfordret til fri tegning for ytringsfriheten 11. januar.

 

Her er Harald Stanghelle, redaktør i Aftenposten og NRs styreleders appell fra markeringen:

"Det meste er sagt, men det vanskelege gjenstår: 

For det er i den gjenstridige kvardagen som ventar oss at  prinsippa skal prøvast. Det er i det ytringslandskapet som ligg der utråkka at vi skal finna dei rette vegane. Det er no eigarskapen til orda «Je suis Charlie» skal vise seg fram.

Ein eigarskap som betyr at det aldri må bli slik at det er ekstremistane som skal få lov å definera kva som kan setjast på trykk. På same måte som ein ekstremist frå Skøyen ikkje skal definera kva for politiske ideer som skal dyrkast på Utøya.

Vi skal ta konfrontasjonen når nettopp konfrontasjon er føresetnaden for ein ærleg dialog. Men vi skal også ta den utfordrande dialogen i vår streben etter at ulike meiningar, religionar, kulturar og tankesett skal kunna leva saman.

Det er dette som set oss på prøve som menneske og som samfunn.

Derfor skal vi rope oss vårt «Je suis Charlie»! Men samstundes skal vi lytte til den libanesiske skribenten Dyab Abou Jahjah som i går skreiv følgjande i ei Twitter-melding:

«Jeg er ikke Charlie. Jeg er Ahmed, den drepte politimannen. Charlie latterliggjorde min tro og min kultur, men jeg – Ahmed Merabet– døde i forsvaret for Charlies rett til nettopp det.»

Javisst. For også denne dimensjonen skal vi ta med oss når vi skal navigera oss gjennom det kronglete framtidslandskapet vårt demokratiske kontinent no skal finna vegen i.

Om eit minutt skal vi ta inn over oss det vakre alvoret i Johan Sebastian Bachs «Sarabande i c-moll», spela av Bård Bosrup. Men først skal vi i djup sorg og intens ettertanke minnast ofra for ytringsterroren i Paris med eit minutts talande stillheit."

Her er de øvrige appellene fra #fritegning - markeringen.

Her er Harald Stanghelles kommentar i Aftenposten 7. januar 2015: Hevnens langsomme kvern 

 

 

Legg til i min rapport

Slaget om ytringsfriheten

Flere aktuelle hendelser tyder på at ytringsfriheten vår faktisk er truet. Nå er vi avhengig av at så mange som mulig forstår hva det innebærer å forsvare denne grunnleggende rettigheten.

«Vår jobb er ikke å forsvare ytringsfriheten. Men uten ytringsfrihet er vi død.»

Charlie Hebdos nå avdøde sjefredaktør Stephane Charbonnier sa dette i et intervju med AbcNews i september i 2012.

Så la han til: «Vi kan ikke leve i et land uten ytringsfrihet».

Nei, vi kan ikke det.

Når folk over hele verden nå står opp til forsvar for ytringsfriheten, må vi innse at dette er en av de enkleste dagene å samles om denne grunnleggende verdien. 12 mennesker er drept av terrorister som sier at de gjennomførte denne kriminelle handlingen i Muhammeds navn. De ble drept fordi de hadde tegnet karikaturer av profeten og deretter publisert dem.

Hva er ytringsfrihet i morgen?

Hvem ser ikke det helt absurde, det grusomme og forkastelige i en slik handling? Og hvem trenger å tenke seg om i lys av disse drapene når vi blir spurt om vi vil forsvare ytringsfriheten? Selvfølgelig vil vi det!

For noen år siden var ytringsfrihet et spørsmål om norske redaktører kunne publisere de såkalte Muhammed-karikaturene uten å frykte for sitt eget og sine medarbeideres liv.På en dag som denne vil vi det, for i dag er ytringsfrihet en fanesak og et prinsipp det er enkelt å være enige om. I morgen er imidlertid ytringsfrihet et spørsmål om å si hva vi mener om at nobelprisvinner Liu Xiaobo fremdeles sitter fengslet i Kina. I går var ytringsfrihet et spørsmål om våre ledende politikere følte seg fri til å møte en gammel venn av den norske offentligheten, Dalai Lama.

Og i disse dager ble ytringsfrihet et spørsmål om Sony våget å vise en komedie som handler om at to journalister drar til Nord-Korea for å ta livet av landets leder.

Ytringsfrihet og makt

I hverdagen er ikke ytringsfriheten først og fremst et spørsmål om å kunne kritisere religiøse ledere, å publisere en satirisk tegning eller å «stå sammen» for grunnlovens viktigste paragraf.

Det er heller å erkjenne at de som har makt, ønsker å beholde den og at de derfor ikke alltid sier den hele og fulle sannhet.

Innimellom går de også bak folks rygg, slik Utenriksdepartementet gjorde i 2006 da de ba sine ambassader om å beklage Muhammed-tegningene, men ikke si det høyt til noen.

Fra tid til annen er slikt til å le høyt av, til å raljere over og til å rase av. Det vil si, såfremt vi får vite det, og såfremt vi kan føle oss fri til å si hva vi mener om det, og velge det uttrykket som passer oss, der og da.

Det er fordi demokratiet innebærer at vi overfører makt over oss alle til noen få, at vi er avhengig av pressefrihet og ytringsfrihet. Slik kan vi forsikre oss om at maktposisjonene forvaltes i tråd med det vi har valgt dem for å gjøre, og det de er satt til å styre over.

Så hva er ytringsfrihet?

Må gi rom for det som provoserer

Ytringsfrihet er frihet til å ytre det du vil – uten å frykte konsekvensene. Ytringsfrihet skal vi ha for å sikre at vi får en offentlig, opplyst samtale.

En slik samtale trenger alle elementer; provokasjonen, innfallene, høyttenkningen og humoren. For alle etablerte sannheter, ideologier og religioner skal utfordres. Det er slik vi utvikler samfunnet vårt slik at det blir sivilisert, demokratisk og rettssikkert.

En viktig funksjon ved ytringsfriheten er derfor at den må gi rom for det som provoserer. Den vil fra tid til annen støte noen og krenke det noen holder hellig – og ytringsfriheten er avhengig av at alle anerkjenner og forstår den selvstendige verdien av provokasjonen. Selv om provokasjonen provoserer, selv om kritikken treffer (eller bommer), selv om ytringsfriheten blir ubehagelig. Det er stusslig og unødvendig å blande et prinsipp om ytringsfrihet inn i den samtalen som handler om det alle er enige om og der det politisk korrekte blir styrende.

"En ytringsfrihet som aldri støter, provoserer eller krenker er en tom ytringsfrihet."

En ytringsfrihet som aldri støter, provoserer eller krenker er en tom ytringsfrihet. Og det er i alle fall ikke noe å reise seg i solidaritet for.Det politisk korrekte, det som nesten alle er enige om, de forsiktige, diplomatiske, hensynsfulle ytringene, trenger ikke noe sterkt vern. Det er de meningene og uttrykksformene vi er dundrende uenige i, de som fyrer opp de heftigste diskusjonene, det er verdt å slå ring om.

Tuftet på tvil

Nettopp i dag er det viktig å minne oss selv om at vår sivilisasjon ikke er tuftet på den skråsikre troen, men på verdien av tvilen; vår evne og vilje til kontradiksjon, til uenighet, og til å kunne karikere og harselere over ethvert symbol på og representant for makt, enten den er politisk, religiøs, økonomisk eller kulturell.

Pressefrihet er avhengig ytringsfrihet. Men pressefrihet er også frihet til ikke å publisere. Men det er valg som må gjøres på fritt grunnlag, ut fra journalistiske, etiske og publisistiske vurderinger og prioriteringer – og ikke som et resultat av at noen truer eller retter en geværmunning mot deg.

Legg til i min rapport

Baksnakk om presseetikk

En talkshowvert blir lurt trill rundt av to tabloidjournalister med skjult kamera. Slikt blir det gode diskusjoner av presseetikk av! På 40 steder - ledet av redaktører og journalister.

Harald Stanghelle og Kåre Conradi blir intervjuet av NRK i forbindelse med premieren på "Komplottet". Foto: Reidun K. Nybø

Riksteatret skulle turnere med stykket Komplottet. Men de ville gi publikum noe mer enn en forestilling der presseetikk sto sentralt Dermed innledet de samarbeid med Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening som oppfordret sine medlemmer til å lede baksnakk på de 39 stedene stykket besøkte på sin turne.

Opplegget var en del av "Hvor har du det fra? - kampanjen for journalistikken" i regi av medieorganisasjonene.

Baksnakk-runden startet med Kjersti Løken Stavrum på generalprøven og Harald Stanghelle på premieren i Oslo 20. og 21. januar og avsluttet med sjefredaktør i GD, Kristian Skullerud på Lillehammer 25. mars. I alt besøkte 7171 publikummere forestillingen "Komplottet" med Kåre Conradi i hovedrollen. Nær 2000 publikummere deltok på de 39 baksnakkene. Debatten etterpå tok utgangspunkt i stykket, men ofte brukte redaktørene og journalistene egne erfaringer fra lokalet for å forklare hvor grensene går for redaksjonene.

Forestillingen var på turne på Østlandet i Trøndelag og på Sørlandet. Sentralt i stykket var spørsmålet om hvor langt journalister vil gå for en god historie. Og sentrale spørsmål i baksnakken er hvorvidt dette kunne skjedd i Norge og i hvor stor grad folk tenker over at deres mediebruk - og ikke minst klikk - kan bidra til å forme journalistikken. 

- Dette er en flott anledning for oss til å møte våre lesere og seere i direkte samtale. Det er helt naturlig for mediehusene å åpne mer opp rundt de redaksjonelle valg som tas og hvilke metoder vi bruker, sa NRs leder, Harald Stanghelle, i forbindelse med premieren og turnestarten 21. januar. 

Einar Tho, redaktør i Haugesunds Avis, ledet baksnakk 8. mars 2015 i Haugesund. Foto: privat

«Komplottet» er skrevet av den britiske dramatikeren Joe Penhall. Kåre Conradi spilte hovedrollen som den litt slitne talkshowverten, mens rollene som journalister ble bekledd av  Ulrikke Døvigen og Tov Sletta, mens Kim Sørensen hadde regien.

 I tillegg til stor tilfredshet med selve forestillingen, er Riksteateret også rause med godordene til GD-redaktøren i sin siste forestillingsrapport:

"En suveren baksnakk med Kristian Skullerud som kom med gode kulturpolitiske og presseetiske poeng. Vi kan trygt si at samarbeidet med Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag har vært en suksess", heter det i rapporten.

Fra Riksteatrets årsrapport:

"Riksteatret ser på Opplev meir også som eit høve til samarbeid med andre organisasjonar, til dømes samarbeidde vi med Hvalfangstmuseet i Sandefjord og laga ein vandreversjon av utstillinga Førstereis. Utstillinga er ei samling bilete og tekst frå tidlegare sjøfolk som fortel om si første reise til sjøs. Vi fekk mange positive tilbakemeldingar frå rørte sjøfolk og mange blant publikum som hadde sjøfolk i familien. 39 lokale redaktørar og journalistar frå Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag, organiserte debattar med publikum etter framsyningane av Komplottet. Lokale frivillige frå Den Norske Turistforening sto for tiltaka på Peer, du lyver!. Til Samfunnets støtter hadde utvalde bibliotek foredrag, og tankesmia Civita arrangerte debatt om «Kven er samfunnets støtter i dag?». Totalt deltok 27 264 på dei ulike arrangementa." Kåre Conradi spilte hovedrollen som en litt sliten talkshowvert. Med seg på scenen hadde han Ulrikke Døvigen og Tov Sletta. Foto: Fredrik Arff

Legg til i min rapport

Fremtidens Fredriksstad Blad er her nå!

Jeg stod i dusjen og tenkte på denne kommentaren. På hva jeg skulle skrive. Om det i det hele tatt ville være mulig å formulere det på en måte som ikke ga inntrykk av både skamløs selvskryt og gråting for sin syke mor. Du skjønner hva jeg mener i det neste kapittelet:

Vi er ved ganske godt mot i Fredriksstad Blad for tiden. På tross av at inntektene synker og papiravisen er blitt mindre ettertraktet, så leses vi av nesten alle på nett og papir i Fredrikstad, Hvaler og Råde. Fire av fem over 12 år har oss som den desidert viktigste kilden til lokale nyheter. De drøyt tredve journalistene, frilanserne og redaktørene i avishuset på Stortorvet føler at vi gjør en viktig jobb. Når vi synes at vi gjør den viktige jobben på en kreativ, god og ansvarsfull måte, klapper vi oss selv på skuldra. I motsatt ende pisker vi oss selv for feilaktige valg og dårlige prestasjoner, og lover å bli bedre neste gang.

Jeg vet at flere nå tenker at «han kan si hva han vil. Det hjelper lite så lenge avisen ikke møtte opp på korpsstevnet vårt. For andre år på rad.» Og «samme om journalistene gjør en god jobb, så lenge avisen ikke blir levert til tiden». Eller «skulle gjerne hatt avisen, men den er blitt for dyr».

Det var godt å komme på jobb etter den tankefulle dusjseansen, og lese Facebook-innlegget til Terje Aleksander Olsen 15. april. Der han skriver blant annet:

Ser til stadighet at enkelte klager på vår lokale avis, Fredriksstad Blad. Enten er den for tynn, for mye negativt, for dyr osv. Forslagene som følger er «vi sier opp alle sammen».

Hva løser dette? Jo da forsvinner tilbudet...

Det løser ingen ting å si opp avisen – det som derimot hjelper er å kjøpe avisen. Ingen ting er som å sitte med en egen avis fra egen by og nyte dagens lokale nyheter.

Jeg mener - ikke overraskende - at Olsen har helt rett. Ikke fordi papiret i seg selv er viktig, men i det grunnleggende prinsippet med at en sterk lokalavis er vesentlig, både for lokaldemokratiet, for den lokale identiteten og tilhørigheten, og for stoltheten. Det er i lokalmiljøet vi skaper livene våre. Og det er bare lokalavisen som bruker alle sine ressurser på det som skjer nettopp i lokalmiljøet:

Som skriver om, tar bilder av og filmer lokale idretts- og kulturarrangementer for både barn, ungdom og voksne.

Som følger de lokale toppidrettsutøverne tett, nærmest hver dag hele året.

Som leser de lokale, politiske saksdokumentene, og overværer de langdryge møtene i bystyre, formannskap og politiske utvalg.

Som den «lille person i gata» kan tipse når hun behandles ille av arbeidsgiveren, Nav eller sjefen i møbelforretningen der hun kjøpte den dårlige sofaen.

Som rykker ut når det skjer kriminalitet, trafikkulykker og branner. Men som like gjerne skriver om de helt små tingene, gjerne så banale at riksmediene ler overbærende av oss. Og som er en venn av lokalsamfunnet - en god venn som både støtter og som sier fra når noe er galt.

For å levere på disse ambisjonene er tilstrekkelige ressurser et nøkkelord. Journalistikk er ikke «rocket science», men den tar ofte lang tid. Å sitere andres nyheter, viderefomidle pressemeldinger og kopiere politiloggen kan knapt kalles journalistikk. Fredriksstad Blad er og skal fortsette å være så uendelig mye mer.

Derfor gjør vi nå flere markante endringer og forbedringer i alle våre mediekanaler. Du kan glede deg til:

* Gratis eAvis til alle abonnenter. Allerede kl. 22.30 kvelden før papiravisen kommer i postkassen, er eAvisen tilgjengelig på pc/mac, nettbrett og mobiltelefon.

* Gratis Ekstra-avis til alle abonnenter. Den riksdekkende eAvisen Ekstra publiseres samtidig med FBs eAvis kl. 22.30 om kvelden.

* «Hællæ fredag» er en ny seksjon i fredagsavisen, med fire til seks sider forbrukerstoff, underholdning og nyttig informasjon for den som gleder seg til helgen. Fredagsavisen blir altså fyldigere.

* Raskere nyheter er viktig for stadig flere. Vi vil bli enda bedre på å være først med lokale hendelsenyheter på nett. Derfor lanserer vi nå en gratis app til mobiltelefonen, som vi «pusher» hendelsesnyheter til. Det eneste du trenger å gjøre er å laste ned appen, og så vil nyhetene poppe opp på mobilskjermen av seg selv.

* Vår rolle som lokal debattarena skal vokse, og snart kommer nye muligheter for å delta i debatten på nett og papir. Dette er ikke minst viktig inn mot lokalvalget til høsten.

* FB pluss er vår versjon av det etter hvert godt kjente konseptet med å forbeholde innhold på nett til abonnenter. Fra torsdag 23. april vil vi publisere og spesialtilpasse enda mer av innholdet vårt til nett. Samtidig blir flere av våre beste saker og mest attraktive nettinnhold eksklusivt for abonnenter.

P.S. Alle former for hendelsesnyheter vil fortsatt være åpne!

* For å få tilgang til FBs eAvis, eAvisen Ekstra og FB pluss-sakene på nett, må du opprette en aID. Det er svært enkelt, og tar bare to-tre minutter.

Gå til f-b.no/merinnhold så får du all informasjon du trenger.

* Den som er abonnent og har en aID, kan dele abonnementet med inntil fire husstandsmedlemmer.

Vi er spent på responsen, og jeg lover å svare alle som henvender seg til meg.

Min kontaktinfo:

https://www.facebook.com/renesvendsen

Twitter:@renesvendsen

mobil: 90509466

e-post: rene.svendsen@f-b.no

Legg til i min rapport

Eit innblikk i livet hjå Vigga–jentun

Eg vart bede om å fortelja litt om livet i ei lokalavis like før helga.

Tankane har surra i hovudet sidan, og når eg no skal skrive dei ned, er det like etter vi har sendt vekas avis i trykken. Nesten tre kvarter etter deadline. Dagen har vore litt over det nivået som er komfortabelt når det gjeld stress. Og hendene har ei lett skjelving av eit par kaffekopper for mykje. Men, det blir avis. Med mykje godt og variert stoff.

Vigga har redaksjon på Dombås, og dekkjer Lesja og Dovre kommuner. Dei to kommunene har eit samla innbyggertal like over 4800, vi har eit opplag på 2189 i 2014. Vi er øvst i fagre Gudbrandsdalen med fantastiske fjell på alle kanter.
Vi tel seks damer fordelt på fem årsverk frå mars i år, omlag eitt av desse utgjer vår annonseavdeling. Vi kjem altså ut ein dag i veka. I Polaris Nordvestlandet er vi den minste avisa i opplag og omsetjing.
Eg som redaktør skriv mykje, om lag 70-90 prosent av arbeidstida. Og det er ofte fordi eg lyt prioritere vekk ein god del administrative oppgaver, fordi avisa, produktet vi lev av, må jo produserast. Og sjølv om journalistene er dyktige og effektive, kan vi ikkje støtt vere to stader på ein gong.

Berre kvinnfolk
Vigga er spesiell i og med at vi er berre damer på huset, det har det vore i fleire år no. Det merker vi nok ikkje mykje av i kvardagen, men det har nok vore eitt og anna forsøk på ein slags maktdemonstrasjon frå eldre herrar av det motsette kjønn.

Nær og kjær – tette forhold
For å skildre livet i ei lokalavis, kjem ein ikkje utanom den varierte kvardagen arbeidet består av. Kort fortalt, vi er med innbyggerane i gleder og sorger. Vi er limet i lokalsamfunnet.
Variasjonen i kvardagen er vel som dei fleste andre redaksjonar rundt omkring. Det er eit artig og krevjande arbeid. Skilnaden ligg i at der større aviser har fleire journalister, knytt opp mot ulike redaksjoner med ansvar for ulike tema, kan ein journalist hjå oss dekke alt frå sport, portrettintervju, kultur, politikk, ulykker og arrangement. Og litt til.

"..nokre forventer at vi kan fungere som ein slags sekretær for dei politiske organa ut til innbyggarane. Det er ikkje så artig, og eg som redaktør blir då usikker på om vi fyller rolla som vaktbikkje godt nok."

Tette miljø og utfordringer er det og når ein skal dekke politikken i eit lite lokalsamfunn. Her har vi to kommuner, og to journalister som i hovudsak dekker kvar si kommune.Som lokalavis er vi svært nære lokalsamfunnet. Og ofte er det slik at mange ressurspersoner har fleire roller og fleire hatter. Miljøa er gjerne tette, og «alle kjenner alle». Det er her nokre av utfordringane kjem. Difor kan det stundom vere ei utfordring å halde eit kritisk blikk på saker. Vi kjenner ofte til dei involverte, vi veit kor sårbare tema kan vere. I nokre tilfelle hender det vi rett og slett er inhabile på grunn av tette band.
Då kjennes resultatet – avisa i hånda kvar veke – spesielt bra, når journalistane klarer å sno seg gjennom gangane i kveksebola, og lage solide og viktige saker.

Det er mykje spanande som skjer sjølv i små kommuner, og særskilt no med kommunereformen. Der vi ofte kanskje kjem til kort til, det er å finne nye kjelder, og utfordre dei lokale politikarane meir. Ofte er det dei same andleta.
Og vi blir sjølvsagt kjend med personane, her har det og vore mange gjengangarar i kommunestyra. Vi er medvitne på vår rolle, men driv ofte litt opplæring av dei folkevalde. Meir enn ein gong har vi opplevd at det blir prata om oss i politiske møte, der nokre forventer at vi kan fungere som ein slags sekretær for dei politiske organa ut til innbyggarane. Det er ikkje så artig, og eg som redaktør blir då usikker på om vi fyller rolla som vaktbikkje godt nok.

Konkurranse frå regionavisa
Sjølv har eg ikkje vore med i avisverdaså lenge. Eg er forholdsvis ung, og starta som frilanser i Vigga i 2010. Likevel har det vore ei merkbar og kraftig utvikling berre på desse fem åra. Det blir stilt større krav til å levere på nett attåt papiravisa, både frå konsernet, samt ei forventing frå leserane om at vi fyller på med aktuelt stoff mellom kvar torsdag. Og at vi er til stades ved større hendingar. Det er her vi har størst konkurranse frå regionavisa og NRK, det er ikkje støtt ressursane våre strekk til når det er større hendingar som ulykker, brann og anna.
Vi mistar sjølvsagt ein og anna sak til konkurrenten GD, men er og fyrst med mange saker. For oss er det ein relativt lav terskel for at sakene er aktuelle. Mykje «smått stoff» er godt stoff!

Nokre tanker kring nettet
Dei siste par åra har det vore eit prosjekt for oss minste dotteravisene i Polaris-konsernet om å satse på nettet. Vi har hatt mykje god rettleiing og hjelp, særskilt av Per Kristian Bratteng. Nettet er stort sett ein naturleg del av kvardagen, men eg har eit par tanker om kor vi arbeider på nett.

For det fyrste, å vere «på» 24 timer i døgnet 356 dager i året, er ei klin umogleg oppgave for vi som er så små.
Det er rett og slett ikkje nok ressurser til å dekke vakter alle dagane i året. For å få ferieavviklinga til å gå opp, er vi avhengige av minst to fellesferier, jul og påske. I fjor hadde vi for fyrste gong nettvakt i sommarferien. Mykje på grunn av satsingsprosjektet på nett, mest på grunn av Landskytterstevnet på Lesja. Vi fekk relativt god trafikk, men det er ei grunn til at det kalles agurktid. Feriekabalen for i år er enno ikkje ferdig , men det er ikkje sikkert vi klarer å ha bemanning på nett alle dei tre vekene vi har fellesferie, og to veker «papirfri».

For det andre, når journalister skal gjere meir ut frå sakene, er det meir tidkrevande. Når eg seier meir, meiner eg at det helst skulle vore litt anna sak på nett enn på papir. Fleire bilete er uansett eit must. Og kanskje skulle det heller vore ein video på nett? Leserane må jo ikkje føle dei får alt gratis på nettsida. Dette kjem etter det journalistiske grunnarbeidet.
Då blir det mindre tid på kvar sak.

Betalingsløysing på nett i 2016?
Vi skal etter planen få betalingsløysing i løpet av 2016. Eg forventar at vi får inn ein del abonnement frå utfløtte frå bygda. Eg trur vi vil spare noko utgifter i distribusjon. Eg vonar vi når ein god del yngre. Eg vonar opplaget held seg stabilt, eller kanskje har ei lita auke det fyrste året. Vi har hatt relativt jamnt opplag dei siste åra.
Vi har så vidt prata om balansa vi må legge oss på når vi får betalingsløysing på nett. Får vi pluss-løysing opnar det opp for å legge ut ein god del saker vi berrehar på papir. Men vi kan heller ikkje legge ut alle. Papiravisa er det vi i hovudsak lev av, og skal leve av i mange år framover. Denne nøtta blir hard å knekke, og om nokon har gode idear, vil eg gjerne høyre om det over ein kaffekopp.

Fortsatt desk
Det er mange fordelar med stordrift som det snart er med det meste i konsernet. Mange gode tekniske løysinger letter arbeidsdagen til journalistene, annonseavdelingene og desken. Vigga er ei avis som faktisk har to personer som arbeider på desk. Den eine har omtrent halve stillinga si som journalist, og den andre arbeidar tett med annonseansvarleg og er med på salg.
Vi har nok utan tvil mykje å gå på når det gjeld effektivitet i produksjonslina. Men det eg ser med nokre av dei tunge tekniske løysingane som blir forespeila, er at det ikkje er snakk om nokon innsparing hjå oss. Hverken i penger eller tid, spesielt ikkje det siste.

Men no skal ikkje dette vere noko klagebrev. Livet i ei lita lokalavis er generelt svært bra, morosamt og utfordrande. Vi er ein god gjeng damer i avisa, som prøver å gjere det meste ut av det vi har av tid og ressurser.
Denne teksta vart lengre enn venta, men eg voner nokre hang med til slutten. Eg kunne skreve mykje, mykje meir. Og om det er aviskollegaer som dreg forbi Dombås nokon gong, er dei hjarteleg velkommen på kaffe hjå Vigga-jentun.

Maria Kampesæter Kleiven
redaktør i Vigga

Legg til i min rapport

Langt fra bare elendighet

Journalistikken står under press, men tross mange negative nyheter om bransjen, den er på ingen måte i krise. Jeg tør påstå at journalistikken aldri har vært bedre.

2015 var et år hvor det ikke var langt mellom nyhetene om nedskjæringer, kostnadskutt og nedbemanninger i mediebransjen. VG reduserer staben med 40, i Bergens Tidende skal mer enn hver femte redaksjonelt ansatte ut, Dagbladet kutter flere titall årsverk. Listen kunne vært mye lenger.

Digitaliseringen har skylden, mener noen. Hadde det ikke vært for internett, gratis nyheter, Facebook og Google, hadde det vært så mye bedre.

Min påstand er denne: Digitaliseringen har vært en stor styrke for journalistikken.

Tenk bare på dette: Aldri har det vært lettere å få tak i ekspertkilder over hele verden. Aldri har vi hatt så kraftige verktøy til å gå gjennom store mengder data. Aldri har vi hatt så gode muligheter til å fortelle historier på nye måter – video, interaktive grafikker, lyd og bildefortellinger. Og aldri har det vært så lett å gå oss etter i kortene – noe mange av våre lesere jevnlig gjør. Det skjerper oss og gjør oss bedre. Journalistikken har aldri vært bedre.

Helt skyfritt er det likevel ikke på himmelen. Kjernen av det som av mange omtaler som mediekrisen, er denne: Mens vi tidligere hadde en tilnærmet monopolsituasjon, gjør ny teknologi både at du kan nå hvilken som helst mediekanal i hele verden fra mobilen din – når som helst, hvor som helst. Annonsører fra store deler av verden kan kjøpe akkurat deg – du som bor i denne kommunen – og vise annonsen bare til deg.

Konkurranse skjerper oss, og vårt svar er å bli bedre. Det må vi bli for å holde på din lojalitet.

 Og akkurat den lojaliteten håper jeg du synes vi gjør oss fortjent til. Mye kan tyde på det. Når vi nå har lagt 2015 bak oss, kan vi blant annet oppsummere følgende:

  • Aldri har vi nådd flere lesere på mobil
  • Vi har vunnet en rekke priser, både for innhold, design og våre digitale historiefortellinger
  • Våre papiravisabonnenter har aldri vært mer fornøyd med oss enn de var på slutten av 2015

Listen kunne vært mye, mye lengre. Men kortversjonen er at vi synes klarer oss ganske godt i konkurransen. Det har vi planer om å fortsette med i 2016.

 Mediebransjen står midt inne i en stor omstilling. For oss som jobber der, føles det både vanskelig og tøft. Vi har vært nødt til å prioritere hardere. Vi har gitt slipp på saker som både vi og mange blant vårt publikum setter pris på.

Men skal vi lykkes i vår omstilling, er vi også nødt til å ta noen valg. Min største frykt handler ikke om bredde i dekningen vår, den handler om dybde. Den dagen vi ikke kan bruke store krefter på å løfte problemstillinger som avvik i eldreomsorgen i Trondheim, flyktninge- og asylsituasjonen i Norge og narkohandel på det mørke nettet, slutter vi å være viktige. Den dagen vi ikke kan sette av ressurser til et prosjekt vi ikke vet helt hva vi får utav, blir vi uinteressante.

Derfor handler mye av min jobb om å skaffe handlingsrommet til å gjøre slike løft – enten det er snakk om å vie en hel lørdagsavis til klimasaken, det er snakk om et nytt Ukeadressa eller det er snakk om å sende fire timer direkte video fra vårt eget studio og fra en rekke steder rundt om i Trondheim og Trøndelag på valgnatten.

Vi er her for å løfte frem de viktige problemstillingene, vi er her for å holde leseren oppdatert, vi er her for å passe på at de som har makt, ikke misbruker den. Vi er her også for at leserne skal kunne ta et velfortjent avbrekk, for at de skal kunne kose seg, og for at de av og til skal bli provosert og tvunget til å tenke gjennom det de tok for en sannhet en gang ekstra.

Tor Olav Mørseth
sjefredaktør i Adresseavisen

 

Legg til i min rapport

Muligheten som glapp

Med internett kunne journalistikken – endelig – skape en dialog med leserne. En fantastisk mulighet som redaksjonene har gått glipp av. I stedet ble kommentarfeltet et sted som både journalister, redaktører, politikere og øvrige etablerte samfunnsdebattanter unngår. De velger seg heller de uredigerte sosiale mediene når de skal diskutere journalistikk. Hvorfor måtte det bli slik?

"Må si at det er fasinerende, og ikke minst skremmende, at et innlegg jeg har skrevet på dagbladet.no om noe så enkelt og uskyldig som korps, får folk til å legge inn så usmakelige kommentarer om flyktninger at Dagbladet har vært nødt til å slette dem."
Min venninne postet frustrasjonen sin på Facebook tidligere i høst. Hun hadde skrevet et uskyldig innlegg om korps – en aktivitet hun er engasjert i gjennom barna sine. Hun er for øvrig en person som man vil kalle godt orientert og samfunnsengasjert. I dette innlegget argumenterte hun for at kommunen ga for lite økonomisk støtte til korpsene. Sannsynligheten for at hun hadde skrevet en kronikk eller et innlegg om bredere samfunnstema enn korps, ville jeg sagt var langt større. Men ikke etter dette. Ikke etter det hun oppfattet som spydige kommentarer til selve innlegget. Og dessuten en debatt om innvandring på toppen av det hele som flyttet seg til kommentarfelt ”hennes”, trolig etter å ha blitt stoppet et annet sted.

Jeg synes det er ubehagelig at det jeg har skrevet lever et eget liv med diskusjoner, mer eller mindre saklig, i kommentarfeltet. Også blant de som faktisk diskuterer saken. Jeg har mine tvil om det fremmer ytringsfrihet, skrev
hun da vi fortsatte dialogen.

Mitt oppfølgingsspørsmål: ”Hvis jeg skal tolke deg, så frister ikke dette til gjentagelse?” 

Jeg kunne nok skrevet dette igjen, men ville tenkt meg om flere ganger om jeg skulle skrevet om eldreomsorg, noe som har med skole å gjøre, eller andre ting som vekker enda mer engasjement.

Eldreomsorg, skole – eller andre ting som vekker enda mer engasjement? Når var det meninger om skole og eldreomsorg ble antatt å skape så stort ubehag at man ikke ønsker å ytre seg om det? At det skaper politisk uenighet, ja – det er man vant med når man har vokst opp med politikk. Men et personlig ubehag man heller unngår enn å bidra til diskusjonen om? Og slik mister offentligheten en naturlig stemme.

Hun avsluttet, lett unnskyldende: ”Hva er galt med at de som mener noe om saken skriver et saklig innlegg og sender inn slik man alltid har gjort? Mener ikke å være gammeldags, altså.”

”Noen debatter kan bli ille”

Jeg viser dialogen til nyhetsredaktør i Dagbladet, Frode Hansen. Hans svar illustrerer hvor krevende kommentarfeltene er for hvert enkelt mediehus. For også Dagbladet har prøvd seg frem, og har nå en egen debattleder. Det betyr tettere oppfølging, men færre artikler åpne for kommentering – og færre innlegg, men forhåpentlig høyere kvalitet.

– Det er bra med høy temperatur i debattsaker, det er noe vi ønsker oss. Men vi skal samtidig ikke ha et kommentarfelt som skremmer bort folk, skriver han.
For i krysset mellom denne ytringsfrihetens arena, redaksjonens ressurser, faren for at ”noen debatter kan bli ille” og det utfordrende i at enkelt-debattanter kan stå bak så mange som 5000 kommentarer, befinner den som var utgangspunktet for det hele seg: en enkelt journalist, en kommentator eller bare en engasjert privatperson som ønsket å trekke oppmerksomhet til et tema, for eksempel støtte til korps.

Skjevt ut fra starten

Allerede fra starten kom kommentarfeltene skjevt ut. Den fantastiske muligheten der leserne – uten hensyn til lengde og plass – kunne kommentere journalistikken i sanntid, der de kunne bidra med synspunkter, informasjon og utvikling, rakk aldri å bli annet enn en teoretisk mulighet. Helt fra begynnelsen ble kommentarfeltet beryktet – et område man ugjerne brukte redaksjonell tid og redaksjonelle krefter på. Hvorfor aksepterte vi umiddelbart at folk kunne diskutere fritt og hemningsløst – særlig hemningsløst – uten at vi visste hvem de var, og uten at vi gjorde et skikkelig arbeid for å redigere innholdet? Forklaringen på denne hemningsløst frie aktiviteten var den gang at ”det er nettets natur”.

Altså et budskap fra det som gjerne kalles ”digitale hoder” til dem som ble antatt å ikke ha digitale hoder, bare redaksjonell erfaring fra andre plattformer. Men det ble ikke mer riktig av den grunn. Riktignok bidro kommentarene til klikk, men substansen utover det, kunne man sette spørsmålstegn ved. Senere måtte journalistene motiveres og dyttes til å ta aktiv del i kommentarfeltet under saker de selv hadde produsert, en aktivitet som fortsatt ikke er særlig stor. For til og med journalistene flyttet helt naturlig diskusjonen om egne saker fra redaksjonen til de for øvrig uredigerte plattformene Twitter og Facebook. Vi får anta at det skyldtes mye av den samme motivasjonen som for all annen debatt; det var heller der, enn i eget kommentarfelt, at den interessante og relevante diskusjonen foregikk.

Den hvite lappen

La meg trekke inn en liten anekdote fra mitt liv som journalist: Meldingen kom i en hvit konvolutt uten avsender. Budskapet på lappen inni konvolutten var verken farlig eller truende. Det var bare utrolig irriterende. Den som hadde tatt seg tid til å skrive dette på et hvitt ark, klippe det ut, legge det i konvolutten og sende det til meg i Aftenposten, hadde reagert på noe jeg hadde sagt i et radiointervju. Og der hadde jeg brukt a-endelser. Vedkommende syntes jeg var latterlig som snobbet nedover og gjorde meg liksom-radikal. Rett og slett.

Selvfølgelig visste jeg at lesere innimellom kunne gjøre slikt. En kollega hadde tidligere fått avklippet kjønnshår i posten, hun skrev mye om innvandring og integrering. Men denne ubetydelige meldingen var den første i sitt slag til meg.

Jeg tok vare på lappen, den ble liggende på skrivebordet som en påminnelse om hvor irriterende uforklarlige anonyme kilder er, og hvor uavsluttet alt blir når man ikke får ta til motmæle. Altså kjernen i presseetikken: Man bør som hovedregel identifisere sine kilder. Og hvis noen blir angrepet, skal de få anledning til å svare for seg, jfr. Vær Varsom-plakaten. Hvis bare personen hadde lagt igjen adressen, så skulle jeg svart at jeg er fra Østfold. Der snakker vi sånn! Jeg kan til og med snakke enda verre. Men poenget med denne lappen: Jeg tenkte jo aldri på å gå til redaktøren og argumentere for at vi burde publisere den. I ettertid er det lett å se at de tidligere avisredaksjonenes møte med dette digitale rommet, var en form for barnesykdom. En febril og forvirret håndtering av noe som i prinsippet var bra, men som i sitt uttrykk ble avskrekkende. Så avskrekkende at mange fra starten fikk avsmak for hele dette fenomenet med å diskutere med folk flest. De som allerede hadde et navn og en posisjon i samfunnet, har sjelden eller aldri vært aktive deltagere i kommentarfeltene – men de er aktive i sosiale medier.

Denne redaksjonenes demokratiserende muligheten glapp derfor i starten. Avisenes kommentarfelt – og det var ikke noe særnorsk fenomen – ble en arena for noe som andre satt med vidåpne øyne og undret seg over: Hvem er alle disse? Hva er dette! Du finner ingen parallell til omgangstonen i enkelte kommentarfelt noe sted ellers i samfunnet. Og paradokset er at mange, som min venninne, stadig klager i de uredigerte sosiale mediene over manglende redigering av kommentarfeltene i de såkalte redigerte mediene.

Ti millioner innlegg hvert år

Internett er en fri arena. Men de redigerte medienes raison d’être er nettopp redigering. Redaksjonene er der for å sikre utvelgelse, vinkling, bevisst belysning av en sak fra flere ståsted. Det redaksjonelle er et uttrykk for vurderingsevne satt i system. Så hvorfor ble kommentarfeltene et unntak, stort sett hos alle?
Mediehuset VGs sjef for sosiale medier, Øyvind Solstad, har selv gått fra å være en anonym nick i sosiale medier til å identifisere seg med fullt navn. Når jeg spør ham, peker han på tre grep som han mener kan gjøre en stor forskjell:
1) Ta vekk dem som ikke evner å forbedre seg, tross tilsnakk, 2) Vis frem dem som bidrar best og 3) La kommentarfelt og sak henge sammen på alle mulige vis. Han beskriver et umoderert kommentarfelt som ”et allmøte der noen først holder en innledning. Og så sier man at ordet er fritt – og lar alle snakke i munnen på hverandre, rope, dytte seg fram til scenen og knuffe bort andre.” VG må for øvrig håndtere ca ti millioner innlegg hvert år.

Unnlatelsessynden

Sjefredaktøren i svenske Aftonbladet, Jan Helin, kaller kommentarfeltene for ”medieverdens store unnlatelsessynd” (Mattsson&Helin podcast nr 131, 27. september 2015). Og unnlatelsessynden er at man ikke har fokusert nok på å bygge opp en plattform – i motsetning til Facebook – der folk oppfatter det som ”sikkert og behagelig” å diskutere meninger og dele bilder.
Ifølge Helin – som påberoper seg å ha støtte fra Alan Rusbridger (tidligere sjefredaktør for The Guardian) – er kommentarfeltene fremdeles en stor mulighet for redaksjonene. Men per nå har de bare ført til at redaksjonene er ”redusert til en tredjeparts leverandør til andre plattformer, som Facebooks instant articles.”

Vendepunkt

Terrorangrepet 22. juli 2011 ble et viktig vendepunkt for kommentarfeltene i Norge. Etter den sommeren kom flere krav om identifisering, redaksjonene har satt redigeringen mer i system – eller skrur debatten av, enten til tider av døgnet eller som følge av temaet i artikkelen. 

Men stadig flere redaksjoner melder at kommentarfeltet er i ferd med å bli et uoverstigelig problem. Flere kapitulerer, eller ønsker å gjøre det. Et illustrerende eksempel er fra da NRK fikk det første skikkelige intervjuet med Mulla Krekar etter at han slapp ut fra fengsel på begynnelsen av 2015. Intervjuet ble godt varslet og reklamert for, et av de mest forhåndsvarslede intervjuet jeg kan erindre fra NRK. Så da det omsider ble sendt på Dagsrevyen, var forventningene spent hos svært mange. Innholdet var selvfølgelig kontroversielt og mange hadde behov for å diskutere det. Men det ble aldri åpnet et kommentarfelt etter sendingen på NRKs flater, som om det var åpenbart at det hverken var ønskelig eller mulig å diskutere det.

Sjelden klager

Norsk Presseforbund er sekretariat for Pressens Faglige Utvalg. Vi får sjelden klager på overtramp i kommentarfeltene. Det kan virke underlig. Har også folk gitt dem opp? Det vi derimot får klager på, er når kommentarer er blitt redigert eller fjernet av redaksjonen. Da klager vedkommende på at ytringsfriheten er kneblet. Vi får sjelden klager på trusler –og tar det som et tegn på at redaksjonene er raske og flinke til å fjerne eventuelle slike. Men vi får klager på det man oppfatter som hatefulle ytringer, oftest i politisk betente konflikter som i Midtøsten, eller mot enkelte grupper (som homofile).

Svaret fra samfunnet til dem som har gitt kommentarfeltene et dårlig rykte, er å kalle dem for ”troll”. Forhåpentlig vil denne merkelappen bare vare en kort stund. "Troll” forklarer intet og løser intet. Men det gir en psykologisk distanse som kan overbevise flere redaksjoner om at de ikke har noen forpliktelse til å bruke ressurser på denne krevende og for mange avskrekkende arenaen for ytringsfrihet. Hvis redaksjonene lukker ned kommentarfeltene, vil den offentlige debatten flytte seg andre steder. Mange aktive nettdebattanter næres også av et hat og en mistillit til mediene som sådan, og til journalister som de oppfatter som venstrevridde. Hvis muligheten til å diskutere innenfor de enkelte redaktørers ansvarsområde blir vesentlig begrenset, vil denne misnøyen og mistilliten mot mediene forsterkes. Samtidig vokser en ny generasjon ungdommer opp som ikke vet hvordan det var da lesernes meninger kun ble publisert på papir og i begrenset og redigert omfang. De er vokst opp med de uredigerte sosiale medienes samtaler. Når mediebransjen har hatt dette temaet oppe til debatt, har innspill fra ungdommer gjerne vært at de synes redaksjonene modererer debatten for mye. 

Men tonen som ble satt i kommentarfeltene har gjort og gjør vondt. Den har skremt vekk mange – men også herdet noen. Det tveeggede sverdet denne arenaen utgjør, har styrket ytringsfriheten – og begrenset andres vilje til å ytre seg.

At redaksjonene nå ser ut til å velge ulike løsninger for sine kommentarfelt, er betryggende. Det skulle de gjort helt fra begynnelsen.

Legg til i min rapport

Ytringsfrihet med 18-årsgrense

Som 17-åring kan du ta flylappen, men du får ikke uttale deg fritt til avisa.

Alle i Norge har ytringsfrihet. Det er slått fast i Grunnlovens paragraf 100. I tillegg er barns ytringsfrihet slått fast i FNs barnekonvensjon. Barns rett til å bli hørt framgår av samme konvensjon. Hvorfor blir barn og unge fratatt denne retten i praksis?

Altfor få unge slipper til i mediene i dag. En undersøkelse gjennomført av professor i journalistikk Arne H. Krumsvik i 2014 fikk det nedslående navnet «De usynlige». På oppdrag fra medieorganisasjonenes kampanje for journalistikken «Hvor har du det fra?» analyserte Krumsvik bruken av unge kilder i norske nyhetsmedier. Barn og ungdom var mest til stede i lokale medier, og tendensen viste at det var samsvar mellom høyt anerkjente medier og lite dekning av barn og unge. I nesten halvparten av sakene ble ungdom omtalt uten selv å være kilder. Jo høyere nyhetsterskelen var, desto færre ungdommer ble invitert inn. - Når man følger nyhetsbildet med blikket til en 17-åring, blir det oppsiktsvekkende irrelevant, konkluderte Krumsvik og undret seg over det faktum at dette skjer i ei tid da alle vil være ung, forstå ungdommer og nå ungdommen på deres egne arenaer. Da er det kanskje ikke så rart at ungdom vender redigerte medier ryggen.

14-åringer kan delta på småviltjakt, 15-åringer kan bli varetektsfengslet, 16-åringer kan øvelseskjøre og er over seksuell lavalder. 17-åringer kan ta flylappen, men ungdom får ikke uttale seg fritt i avisa. Ikke hvis mamma og pappa sier nei. De aller fleste medier krever foreldresamtykke. Det samme gjør skoler og mange organisasjoner. For å stille opp på bilde eller la seg intervjue må man helst være myndig. I alle fall hvis saken er kontroversiell. Barnekonvensjonens art. 13 omfatter «frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer av ethvert slag uten hensyn til grenser, enten det skjer muntlig, skriftlig eller på trykk, i kunstnerisk form eller gjennom en hvilken som helst form barnet måtte velge». I mediene fratas barn og unge denne rettigheten altfor ofte.

Skal man få plass i mediene må man oppføre seg som en liten voksen. Det finnes uskrevne regler for ordbruk, uttrykksform og krav som absolutt ikke er selvsagte for dem som ikke har vokst opp med papiravis. Debatt og meningsutveksling foregår i offentligheten på voksnes premisser. Det er forskjell på å slippe til og å bli invitert inn. I dag blir barn og unge invitert til egne arenaer hvor voksne kan heie fram engasjement, men meningene som kommer fram ser ut til å være irrelevante.

Press kaller dette ungdomsdiskriminering. Dagens generasjon av barn og unge har blitt stemplet som generasjon prestasjon, generasjon lydig og generasjon psykisk syk, uten selv å komme til orde. Som en motvekt til negativ bruk av retorikk om ungdom og medias manglende dekning av barn og unges egne meninger, har Press startet kampanjen «Når du blir ung». Vi må heve stemmen helt til unge stemmer blir hørt. En måte å gjøre det på er å diskutere hvorvidt vi har fått et gjennompolstret samfunn. Et samfunn der foreldregenerasjonen kollektivt ruster barn og ungdom med hjelm, knebeskyttere og alskens skjerming i møte med livets utfordringer. Å bli møtt med «så fint at du er engasjert» er ikke nødvendigvis en oppmuntring, men kan bidra til å frata ungdom mulighet til å diskutere sak. Å oppmuntre unge til å «stå på!» trenger heller ikke å være en motiverende kommentar, men en måte å avvise barn og unges argumenter. Press sin reaksjon på voksnes avvisning av barns egen mening er at «kjære, gamle deg, du vil forstå når du blir ung».

"Det er bra at vi i 2001 fikk et eget punkt i VVP som verner barn, men det spørs om vernet har gått på bekostning av barn og unges ytringsfrihet"

Ordet ytringsfrihet er det aller første i Vær varsom-plakatens første punkt. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk, og pressen skal verne om ytringsfriheten. Senere i medienes etiske regler - i punkt 4.8 - heter det at «når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet». Det er bra at vi i 2001 fikk et eget punkt i VVP som verner barn, men det spørs om vernet har gått på bekostning av barn og unges ytringsfrihet. Man kan si mye flott om spalter og programmer som «Si ;D» og «Supernytt», men de under 18 år blir i dag avspist og henvist til inngjerdede «tvangstrøyer» i medielandskapet. I verste fall kan slike områder fungere som en sovepute for redaksjoner som da tror at jobben med å skaffe unge stemmer er gjort.

Når Norsk Redaktørforening kjører etikkurs for redaksjonelle ledere, er det svært mange kursdeltakere som oppgir at redaksjonene har en fast praksis der mor og far skal godkjenne alle former for intervjuer og avbildning av alle under myndighetsalder. Selvsagt skal mediene ta hensyn til barn og unges personvern, men samtidig må vi aldri frata unge retten til å ytre seg, eller frata mediene muligheten til å formidle de unge stemmene.

Oslo Redaktørforening mener dette temaet er så viktig at de i april inviterte til debatt om unge stemmer - og mangelen på dem. Dessverre var det langt mellom redaktørene i salen. Heller ikke Barneombudet fant dette viktig nok til å prioritere å delta i debatten. To ganger har redaktørforeningen forsøkt å invitere Barneombudet til debatt om unge stemmer og ytringsfrihet, uten at det så langt har lyktes. Under Arendalsuka stilte både barne- og likestillingsminister Solveig Horne, og barneombud Anne Lindboe opp i en debatt om ungdoms medvirkning i kommune. Der glemte de dessverre å snakke om ungdoms rolle i mediene. Det er selvsagt mye som er viktig både i hverdagen til redaktører, statsråder og barneombud, men vi håper ikke dette er et tegn på at Krumsviks analyse var korrekt: At barn og unges ytringsfrihet ikke er et prioritert område.

Vi vil ikke ha et samfunn hvor terskelen er lav for at voksne slipper til i mediene, samtidig som en 17-åring må vinne fredsprisen for å bli sett og hørt. Unge skal ikke høres til tross for at de er ungdom, men fordi de er ungdom. Barn og ungdom har rett til å heve stemmen og bruke ytringsfriheten sin - også i situasjoner der det handler om alvorlige og kontroversielle temaer. Og journalister og redaktører må gi plass til de unge stemmene. Også utenfor tvangstrøyer og festtaler. Barn og unge har forskjellige prosjekter, ideologier, interesser og drømmer. En ungdom nå og da kan ikke være «ungdommens talerør». Det er på tide med et mangfold av ungdommer i mediene.

Legg til i min rapport

Mindre papir - meir nett

Kva? Skal vi få berre to papiraviser i veka? Då blir vel abonnementet billegare?

Redaktør og dagleg leiar i Fjordenes Tidende, Erling Wåge. Foto: Jo Carlson

Reaksjonane var mange då Fjordenes Tidende og Fjordingen i mars 2015 gjekk ut og fortalde lesarane og annonsørane våre at vi i mai vil endre frekvens frå tre til to dagar i veka.

Og akkurat desse spørsmåla var vi førebudde på ville komme. Og når vi på leiarplass og redaksjonell plass fortalde denne nyheita, så var det desse spørsmåla vi prøvde å forklare og svare på.
Vi starta planlegginga av denne store endringa i oktober 2013. All den tid ikkje så mange rundt oss hadde erfaring med å endre frekvens då, så måtte vi gjere eit grundig førearbeid. Vi starta internt i mediehusa for å skape forståing og forankring blant dei tilsette og for å belyse alle relevante spørsmål i det som ville vere ei stor endring for lesarane våre, og for oss sjølv.
Vi etablerte ei felles prosjektgruppe der vi trekte inn ulik fagkompetanse internt i konsernet. Det viste seg å vere store beløp å spare særleg på distribusjon, men og på trykk ved å redusere frå tre til to dagar med tilnærma likt sidetal.
Vi var også ute og hausta erfaring med andre mediehus som hadde gjort noko liknande. Vidare gjennomførte vi lesarundersøking i primærkommunane. Den synte at vi har svært lojale lesarar som er glade i oss og som brukar lang tid på lesing av lokalavisa. Viljen til å betale for nyheiter på nett var ikkje så stor.

Vi gjennomførte og undersøking blant ein del av annonsørane våre. Undersøkinga viste at dei var godt fornøgd med servicen frå mediehusa, at dei har meir tru på nettannonsering og at det ikkje betyr så mykje kva vekedagar vi kjem ut med papirutgåva.
Då vi i desember 2014 gjorde styrevedtaka om å endre frekvens, valde begge avisene tysdag og fredag som utgjevingsdagar (mot tidlegare måndag, onsdag og fredag), og vi valde midten av mai som rett tidspunkt for omlegginga.
Samtidig med frekvensendring 12. mai 2015 vart e-avisa del av abonnementet for papirabonnentane våre, tilgjengeleg kl. 21.00 dagen før utgjevingsdag. I tillegg innførte vi Pluss-løysing på nett. Etter den tid har rundt 20 prosent av nettsakene vore for dei som er abonnentar. Resten av sakene har vore opne.
Vi har også etablert eit eige Ung-abonnement for dei under 33 år. Dette er eit sterkt rabattert digitalt abonnement for å lokke unge lesarar.
Etter omlegginga i mai 2015 har vi lagt ut fleire saker på nett, særleg med fokus på aktualitet.

Vi har endra layout på papiravisa og innførte fleire nye faste element i samband med omlegginga.
I papiravisa har vi også satsa meir på tema og personlege reportasjar der vi går djupare inn i ulike tema.
Vi lova lesarane våre å lage like mykje journalistikk etter omlegginga. Og det heldt vi i 2015. Vi har laga same sidetal på papiravisa med to dagar i veka som med tre dagar. Og vi har laga fleire nettsaker per dag.
Responsen etter omlegginga har stort sett vore positiv. Vi brukte mykje tid på å informere om endringane i forkant. Det var lurt.
Drifta i begge avisene har utvikla seg positivt etter omlegginga. Og talet på betalande abonnentar og lesarar har gått mindre ned enn tilfelle var før omlegginga.
Våre råd til andre som tenker det same:

1: Ta lesarane og annonsørane på alvor

2: Lytt til erfarne frekvensfolk - andre som har gjort det same

3: Start med forankring i organisasjonen – gje folk trua

4: La tilsette vere med på prosessane

5: Finn rett tidspunkt for omlegging - ikkje for nær ferie eller hovedforfall

6: Sjekk at systema fungerer – ta høgde for nok test-tid før lansering

7: God og ærleg informasjon, både internt og eksternt.

8: Lag ein plan for korleis du vil framstå på ulike flater

9: Ha beredskap når frekvensturen startar - God innloggingshjelp

10: Lov aldri meir enn du kan holde

 Ansvarlig redaktør i Fjordingen, Bengt Flaten, er fornøyd med endringene som er gjort. Foto: Ove Sveen

Legg til i min rapport

"Den som søkjer eit rolegt liv i stabile og fortutsigbare omgivelsar bør ikkje verta redaktør"

"Den presseetiske demninga mellom journalistikk og reklame er den grunnmur vår troverdighet byggjer på. Den må ikkje få lov til å forvitra." Innholdsmarkedsføring og pressefrihet i Tyrkia var sentrale temaer i høstmøtetalen til NR-styreleder Harald Stanghelle. Her er hele talen.

Gode kolleger og andre haustmøtedeltakarar!
Vel møtt!

Den søkjer eit rolegt liv i stabile og fortutsigbare omgivelsar bør ikkje verta redaktør.
Slik er ikkje våre liv i dette andre tiåret etter årtusenskifte.
Snarere er det brå kast og eit omskifteleg tilvære som er vår kvardags kjennemerke.
Vi lever jo då også i ein revolusjonær medieepoke.
Dette kan vi vi nok kjenna tyngda av.
Sukka over.
Ynskja oss smulare farvatn.
Også vi redaktørar er jo ein slags menneske.
Men samstundes veit vi ikkje berre at redaktørtilværet er frivillig for den enkelte av oss.
Vi opplever også at det er spennande.
At det er utfordrande.
Og først og størst: At det er meiningsfullt.
Derfor må vi vera oss bevisst at vi tar vare på det meiningsfulle i det.
Ikkje minst når vi står overfor dei vanskelege veivalga dette yrket krev av oss.
Det er mange slike i våre dagar.
Og nokre av dei ser vi tydelegare enn andre.

Eit av desse skal vi synleggjera på dette haustmøtet.
«Slik beholder du troverdigheten, pengene og nattesøvnen», er tittelen på diskusjonen av betalt innhald.
Problemstillinga er ikkje ny.
I mange tiår har vi laga redaksjonelt innhald skreddarsydd for viss annonsørgrupper: Bil, reiseliv og bolig.
Men vi har aldri eksperimentert så mykje som no med såkalla innhaldsmarknadsføring.
PFU har kome med sin første kritikk av dei nye trendane.
Og medieforskarane Jens Barland og Ragnhild Olsen har akkurat kome med sin rapport der lesarane er testa.
Konklusjonen er klar – og urovekkande.
Publikum er forvirra. Dei ser ikkje forskjellen på redaksjonelt stoff og innhaldsmarknadsføring.
Avsendaren er for utydeleg. Ord som «reklame» og «annonse» er glassklåre for folk fleste, men ikkje begrep som «content marketing», «innholdsmarkedsføring» eller «sponset innhold».
For rett nok har kjært barn mange navn, men det har også ofte det uønska barnet.
Publikum er forvirra. Og det er på tide å erkjenna at dette ikkje nødvendigvis er publikums feil. Det er i alle fall IKKJE publikums ansvar.
Snarare er det vårt redaktøransvar å rydda opp.
I Norsk Redaktørforening skal vi gje vårt bidrag. Sekretariatet arbeider no med ein veileder for og i det virvar som den såkalla reklamejournalistikken representerer.
Den skal behandlast på styremøtet i tirsdag 2. desember.
Og tittelen vert: «Slik skiller du journalistikk og reklame».

Det er ikkje NRs oppgåve å fortelja redaktørane korleis dei skal utøve den daglege redaktørgjerninga.
Men det ER NRs oppgåve å støtta redaktørane i ei ny verd der forvirringa er stor og fallgrubene mange.
Ingen av oss er naive i møtet med den formidable oppgåva det er å finansiera kvalitetsjournalistikk i vår digitale tid.
Men vi kan heller ikkje vera naive og ettergjevande overfor den minst like formidable oppgåva det er å ta vare på ei uavhengig presse.

Den presseetiske demninga mellom journalistikk og reklame er den grunnmur vår troverdighet byggjer på.
Den må ikkje få lov til å forvitra. Det tener ikkje annonsørane. Det vil utarma journalistikken.
Og det vil vera ein katastrofe for den langsiktige tilliten mellom publikum og medieene.
Den tilliten må ikkje vera til salgs til høgstbydande. Det er ei oppskrift på kortsiktig gevinst.

Men vi vert også utfordra av andre langsiktige trender.
I morgon begynnar behandlinga i Høgsterett av kjeldejaktsaka mellom PST og Ulrik Imtiaz Rolfsen.

Den dreier seg om avgjerande prinsipp. Den dreier seg om ei stadig meir sjølvsikker sikkerhetsteneste som let kodeordet «terror» trumfe alle andre verdiar. Dei verdiane dreier seg ikkje berre om å verna om ei kjelde eller to.
Den dreier seg om å verna om eit samfunn der kjeldene tør gå til mediene når andre kanalar har vist seg fånyttes.
Det dreier seg om frihet for kjeldene til å sleppa og vera redd for at politirazziaer i redaksjonslokala skal avsløra den viktige rolla deira.
Det dreier seg om å verna demokratiske grunnverdiar.

Det er heile 31 år sidan politiet sist stilte med ei ransakingsordre for å ta seg inn i eit norsk redaksjonslokale. Den gongen i 1984 gjaldt det den vesle, pasifistiske avisa IKKEvold og den kalde krigen var inne i ei av sine meir uhyggeleg faser.
I den skuggen vart det trampa på liberale verdiar. I 2015 er det kampen mot terror som gjeld. Ein viktig kamp. Ein kamp som bør vinnast.
Men ikkje ein kamp som forsvarar fryktens overreaksjon.
Ein frykt som skapar ei blindsone hos samfunnets organiserte maktapparat som derfor kjem skade for å gjera vold på dei verdiane dei er sett til å forsvara.

Ulrik Imtiaz Rolfsen er filmskapar og ikkje redaktør. Likevel har NR gått inn på hans side i denne rettslige kampen. Vi har gjort den til vår fordi den ER vår.
Varslaren og kjelda fungerer som ein samfunnets sikkerhetsventil som vert tetta igjen hvis kjeldejakt fører med seg redsel for at kjeldemateriale havnar i politiets hender.
Derfor er det kjeldevernets samfunnsmessige betydning som no er sett i spel av overivrige overvåkarar.

I Edderkopp-saken frå 1992 viste Høgsterett seg fram frå si mest prinsipielle side. Då skriv Høgsterett om "kildevernets trygghetsfunksjon" og at den konkrete hjelpa statens maktorgan muligens kan få ved at retten pålegg nokon å bryta kjelvernet, ja den "oppveies ikke av de negative sider det på lenger sikt vil ha om kilder i slike og lignende tilfeller vil kunne risikere å miste sitt kildevern."

Dette er 23 år sidan. Sakene er ulike. Tidene skiftar. Men prinsippa som står på spel er nøyaktig dei same.
Og vi kan no berre sette vår lit til at Høgsteretts evne til overordna prinsipiell tenkning ikkje har forvitra i løpet av desse åra. Og vi må kryssa fingrane for at Høgsterett tenkjer på samfunnets langsiktige interesser i møtet med PSTs kortsiktige informasjonsgrådighet.

To refleksjonar til slutt.

For ein månad sidan var det 10 år sidan karikaturstriden braut ut. Det har inspirert mange til gode og motstridande refleksjonar.
«De andre har vundet. Mørkemænderne. Der er ingen, der i uoverskuelige generationer fremover vil turde tegne Muhammed i danske aviser.» Slik konkluderer Carl Juste som var sjefredaktør i Jyllandsposten da karikaturene ble trykt, i eit intervju med Politiken.
Eg håpar har tar feil, men er ikkje sikker.
Det eg ER sikker på er at ti år med karikturdebatt har lært oss ei ny lekse.
Syntesa av den er at enkelte gonger er konfrontasjon forutsetningen for ein ærleg dialog. Og dessutan at vi som er det liberale samfunnets forsvararar vert utfordra på områder der vi ikkje har noko å kompromissa med. Fordi det er så viktig det vi held på med.
Og som John Olav Egeland så presist og elegant formulerer det i ein Dagblad-kommentar: «Ytringsfriheten er samfunnets immunforsvar.»

Vi ser det når vi vil. Og vi ser det når nettopp ytringsfriheten vert salderingspost.
Som i Tyrkia som i går heldt valg. Nok ein gong er presidentens parti sigerherre. Men der vart landets medier pålagt taushet då terroren råka. Der vert journalistar forfølgd med dei mest absurde påskudd. Der vert våre kolleger trakassert og arrestert.
Tyrkia er alliert med Norge i NATO. Tyrkia er landet EU og Norge set sin lit til i flyktningekaoset.
Tyrkias mediefiendtlege president blir godsnakka med av vår eigen Jens Stoltenberg.
Vi teier om undertrykkinga av media og ytringsfriheten.
Det bør vi ikkje.
Det skal vi ikkje.
Og det er ein pris vi ikkje vil betala.

Då eg for sju år sidan vart leiar i NR sa eg at på kvart einaste møte ville og minna om eit internasjonalt perspektiv. Både fordi det er så viktig. Og fordi det set våre eigne problem i relieff.
Hausten 2015 vart det naturleg nok Tyrkia.

Med det ynksjer eg velkomen tilbake til vår heimelege samtale.
Den er viktig nok.
«Det er vanskelige tider. Da blir man motivert til faglig fellesskap,» rapporterte Nina Einem frå Nordnorsk Redaktørforening på den regionledersamlinga vi hadde i går.
Det trur eg henne på.
Fordi eg ser verdien av det.
Og det nødvendige VED det.

Ha eit strålande haustmøte!
Velkommen – og takk for meg.

Legg til i min rapport

Kildebeskyttelse i terrorens tid

Høyesteretts kjennelse flyttet grensene for kildevernet.

Vidar Strømme (nr to f.h.) var NRs prosessfullmektig i Høyesterett da NR stilte som partshjelper for filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen. Her feirer Strømme og Rolfsen avgjørelsen fredag 20. november sammen med NRs generalsekretær Arne Jensen (t.v.) og Rolfsens advokat Kim Gerdts (t.h.)  Foto: NTB scanpix

Fredag avgjorde Høyesterett spørsmålet om PST har adgang til å ransake og beslaglegge redaksjonelt og upublisert materiale i etterforskning av en terrorsak. Kjennelsen innebar en full seier til filmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen. Kjennelsen flyttet også grensene for kildevernet generelt, ved å uttale at også upublisert materiale kan være vernet uansett om materialet inneholder kildeopplysninger. Det har Høyesterett aldri før sagt. Kjennelsen var også usedvanlig klar, det skal ikke være tvil om at kildene som stiller opp for mediene skal være trygge.

Kjennelsen kom nøyaktig en uke etter terroren i Paris. Terroren setter avgjørelsen i et eget lys. Er det slik at retts­vesenet setter abstrakte prinsipper høyere enn beskyttelsen av egne borgere? Skal ikke kampen mot terror være viktigst?

Sannheten er at et best mulig kildevern er en forutsetning for en kamp mot terror. I Europa er det en fare for at kildevernet ofres i en slik velment kamp. Det vil i så fall svekke vår mulighet til å forstå grunn­leggende mekanismer. Noen på innsiden må forklare hva som skjer. PST kan ikke etterforske seg frem til fullstendig kunnskap fra utsiden.

Abstrakt kildevern

Kildevernet er en viktig del av ytringsfriheten, og avgjørende for at mediene kan fylle sin rolle. Et problem er at kildevern kan virke litt abstrakt, og det er ikke alltid lett å forklare hvorfor et levende demokrati faktisk er avhengig av et fungerende kildevern. De som sitter nær en konkret etterforskning som de gjerne vil ha gjennombrudd i, vil typisk ha liten sans for at langsiktige betraktninger om en chilling effect skal stå i veien for oppklaringer. Dersom etterforskningen i seg selv oppfattes som et viktig samfunnsoppdrag, blir prinsipper om ytringsfrihet ekstra plagsomme.

Det er ikke vanskelig å forstå at PST vil ha tilgang på mest mulig informasjon. På den annen side blir den omtalte chilling effect også særlig tydelig. Fenomenet beskriver den nedkjølende effekt et manglende kildevern har; kilder vil ikke eller tør ikke gi informasjon av frykt for konsekvensene. Man sier gjerne at allerede en tendens i denne retningen er skadelig, kildene skal vite at de er trygge. «Nesten trygge» er ikke nok. Om fremmedkrigere eller ekstreme islamister oppfattet mediene som politiets ­for­lengede arm, ville det ikke bare være tale om nedkjøling. Det ville blitt en umiddelbar bråstopp i informasjonsflyten, det begynner å bli fare for liv og helse for både kilder og medier. Slik sett er saken en dramatisk illustrasjon av hva en slik chilling effect innebærer.

Økt press mot varslere og kilder

Kildevernet er viktig fordi det alltid vil eksistere hemmelig­heter som ikke burde være nettopp det. Det er ikke slik at det gode samfunn akkumuleres over tid, og at det blir stadig mindre behov for avsløringer. Tvert om; dette er en helt sentral kontrollprosess som blir stadig viktigere når samfunnet tilsynelatende strømlinjeformes gjennom informasjonsavdelinger, overvåkning og lov og orden.

Behovet for et sterkt kildevern, og vern av varslere, blir enda tydeligere om man kaster et blikk utenfor landets grenser. Det strømmer på med rapporter om økt press mot medier, kilder og varslere fra de fleste steder i verden, også fra Europa. Dagen før behandlingen i Høyesterett ble det eksempelvis fremlagt en stor rapport i Paris i regi av Unesco, basert på undersøkelser i 121 forskjellige land, deriblant Norge. Det konkluderes med at det mellom 2007 og 2015 har skjedd markante endringer i 69 prosent av landene, og disse endringene er stort sett i negativ retning. Fellestrekk er ivrig terrorbekjempelse, overvåkning og erosjon av kildevern gjennom velment sikkerhetslovgivning. Som vanlig er veien til helvete brolagt med gode forsetter.

Vi skal alle være glade for at Høyesterett nå står frem som et eksempel til etterfølgelse, også internasjonalt. Etter PSTs fremgangsmåte, som vakte stor bekymring, er det fortsatt slik at kilder kan stole på norske medier. Fullt og helt.

 

Legg til i min rapport

Den karikerte debatten

Det er vanskelig å være feminist uten å kritisere islams kvinnesyn. Men hva gjør vi i møte med mannssjåvinister med maskinpistol?

Illustrasjon: Roar Hagen

Islam må, som andre religioner, selvfølgelig tåle kritikk. Det er helt på sin plass å kritisere læresetninger i en religion som gir kvinner halv arverett i forhold til menn, og som gjør det vanskeligere for en kvinne å skille seg, enn det er for en mann.

De har rett, de som mener at islam trenger en reformasjon, for blant annet å skille politikk og religion. Det må bli menneskeskapte lover som styrer menneskenes liv, ikke religiøse lederes tolkninger av flere århundre gamle tekster. Jeg har vært i både Saudi-Arabia og i Iran, begge styrt etter sharia, islamsk lovgivning. Offentlige henrettelser, pisking og avkutting av kroppsdeler er blant straffemetodene her.

Kvinnekamp

Mye av den islamske lovgivningen var, interessant nok, progressiv den gangen den kom. At kvinner skulle ha halvparten så mye arv som menn, var moderne i et samfunn hvor kvinner ikke hadde krav på noe. At en mann skulle tukte sin kvinne med varsomhet, var et fremskritt i et samfunn der kvinner var null verdt og kunne bli slått helseløse.

Men de som i dag bygger sin styring på en bokstavtro tolkning av Koranen, enten det er snakk om Saudi-Arabia eller den såkalte islamske stat, de bryter med grunnleggende menneskerettigheter - hver eneste dag. Deres lesning av islam er menneskefiendtlig.

Kvinnekamp må også inneholde religionskritikk. Mange steder i den muslimske verden er kvinner annenrangs borgere. Vi kan aldri akseptere at et slikt kvinnesyn skal ramme norske muslimske kvinner. Å gi etter for religiøse krav innebærer ofte også å innskrenke kvinners rom i samfunnet.

Det må aldri bli forbudt å krenke religioner av noe slag. Det er mennesker som trenger vern. Den som tror på en Gud, må også ha tillit til at Gud klarer seg selv.

Holocaustfornektere

Noen forveksler kritikk av islam med trakassering av muslimer, og kaller det for islamofobi. Men det å kritisere islamsk lære, er ikke det samme som å håne eller stigmatisere muslimer. På samme måte som at det å kritisere den norske kirkes kvinnesyn eller homosyn ikke har vært et angrep på kristne menneskers tro på Gud.

På vårt kontinent ser vi ikke på religionskritikk som en slags fobi. Det har tvert om blitt sett på som noe progressivt og moderne, som en forutsetning for byggingen av en sekulær og demokratisk stat.

Nå vil noen muslimer innvende at vi i Europa holder oss med doble standarder. De peker på at det i mange land er forbudt å benekte at Holocaust fant sted. De har et poeng. Jeg tror dette forbudet er mer til skade enn til gagn.

Holocaust er så veldokumentert og så virkelig at den lille minoriteten som fornekter utryddelsen, sprekker i lyset av diskusjonen. Men når deres uttalelser er forbudt, blir det lett heftende et mistenksomhetens slør rundt det hele. Det blir et stort rom for konspirasjonsteorier, som kan gi næring til for eksempel radikale islamister.

Hvis vi tror på den frie debatten, hvis vi tror på at sannheten vinner frem, og at ord best bekjemper ord, så må vi også møte Holocaustfornekterne med ord. På den måten holder vi samtidig kunnskapen om dette mørkeste kapittelet i Europas historie ved like. Det er i dag viktigere enn noensinne.

"Ytringsansvar"

Denne uken fikk Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk og Jyllandsposten-redaktør Flemming Rose Fritt Ords honnørpris. Det var velfortjent - og på høy tid. Begge har levd med drapstrusler etter at de publiserte Muhammed-karikaturene. Neste uke er det ti år siden tegningene ble trykket for første gang i Jyllandsposten.

Flemming Rose trakk i sin takketale frem forholdet mellom toleranse og frihet. Jeg er enig med Rose. Frihet i et samfunn kan ikke eksistere uten toleranse. Jeg må tolerere det jeg ikke liker, for at du skal kunne uttrykke deg fritt.

Et problem nå er alle de som putter på et "men" når de snakker om ytringsfrihet. Enkelte bruker begrepet ytringsfrihetsfundamentalister om dem som sterkt forsvarer ytringsfriheten. Det er et fryktelig ord. Fundamentalisme minner om ekstremisme - kanskje til og med om vold. Skal det virkelig brukes om ytringsfriheten?

Når hørte du sist noen si antirasismefundamentalisme, eller religionsfrihetsfundamentalisme?

Noen snakker til og med om "ytringsansvar". Med det sender de en melding om at det er fornuftig å dempe ytringer, for ikke å provosere. I virkeligheten lemper de da ansvaret for den mulige volden over på den som ytrer seg. De lar dem som truer med vold, få sette grensene for hvilke ytringer som er tillatte, og hvilke som ikke kan tillates.

Den usynlige selvsensuren

Rollefordelingen må være helt klar: Staten har ansvaret for borgernes sikkerhet. Redaktørene har ansvaret for hva som skal publiseres i deres medier. De skal ta sine avgjørelser ut fra presseetiske vurderinger, ikke ut fra frykt for vold og drap.

I dag tror jeg dessverre at selvsensuren ligger klamt over mange. Selvsensur synes ikke. Den kan ikke telles eller måles. Sensoren befinner seg inne i den enkelte redaktør, skribent, komiker eller tegner, som kanskje ikke engang selv vil vedkjenne seg sin indre sensor.

Det er dette karikaturstriden egentlig handler om. Spørsmålet er om vi fortsatt skal ha rom for satire og fornærmelser. Om vi fortsatt skal ha maktkritikk i ulike former - også i former noen finner smakløse eller støtende. Eller om vi skal ha en karikert debatt, der vi må beskytte følelsene til menn med våpen.

Legg til i min rapport

Heia den digitale mobben

Folk er virkelig nådeløse bak tastaturet. På godt og vondt.

Den moderne gapestokken kan være grusom og nådeløs - og ganske samfunnsnyttig.  Illustrasjon: Joacim Lund

Midt i sommerens store plagiatskandale noterer jeg meg at Shazia Sarwars kommentar Vi, den digitale mobben, om tabber og offentlige ydmykelser i sosiale medier, ikke er helt ulik en kommentar jeg selv skrev i 2012, Den moderne gapestokken. Sarwar snakker også om gapestokken.

Jeg beskylder henne ikke for plagiat, altså, men temaet er det samme. Den gangen handlet det om mannen som ble pågrepet i Sigrid-saken, og ble lynsjet på Facebook allerede før han var blitt avhørt av politiet, langt mindre tiltalt og dømt.

I ettertid vil mange si at han fortjente mer jævelskap enn det er plass til på en Facebook-side, men vi kunne ikke vite det da.

Den digitale mobben er nådeløs. Politi, dommer og bøddel på én gang. Sarwar har rett i det. Men Sarwar gjør seg skyldig i en utelatelse, og føyer seg inn i en lang, teknologipessimistisk, norsk pressetradisjon. Den digitale mobben driver nemlig også verden videre.

Den viktige mobben

Da saken om fabrikkering og plagiat i Dagens Næringsliv ble rullet opp denne uken, var det mange av oss som hadde medfølelse med journalisten som hadde syndet. Daniel Butenschøn er en bra mann som gjorde noe dumt. Men få vil være uenig i at det er viktig at folk kan ha tillit til at mediene er etterrettelige, og at det derfor var viktig at jukset ble avslørt.

Er en vilkårlig fyr på Twitter som syntes at DN-teksten minnet om noe han hadde lest før en del av «den digitale mobben»? Og hvis så, har ikke da mobben en viktig funksjon?

Med lys og lykte

Det er ikke tilfeldig at norske journalister saumfarer sosiale medier dagen lang. «Den digitale mobben» oppdager kritikkverdige forhold hele tiden.

Derfor ble bloggeren Mammadamen tatt i å rappe en tekst fra en amerikansk pappablogg i helgen. Derfor strammes det inn på kritikkverdige rutiner både i det offentlige og i det private. Derfor er transparens blitt et hedersbegrep.

Noen mener til og med at økt transparens, og dermed mindre korrupsjon, er blitt en viktig faktor i en skiftende verdensøkonomi, det som trekker verdens fattigste opp av gjørma. Med millioner av lykter rundt deg er det vanskelig å drive med lyssky virksomhet.

Kleber som asbest

Nettets egenskaper som arena for lynsjing har noen konsekvenser som er så alvorlige at vi nesten ikke klarer å se rekkevidden av dem.

"Vanlige folk opplever at fortidens mørkeste øyeblikk hefter ved dem, som asbest"

Et debattklima som er så nådeløst at mange ikke orker delta i det, for eksempel, og som derfor er en trussel mot den reelle ytringsfriheten.

Som at vanlige folk opplever at fortidens mørkeste øyeblikk hefter ved dem, som asbest. Men det er på høy tid å nyansere bildet av «den digitale mobben».

Avsløringer vil alltid ramme noen. I sosiale medier rammer de nå og da urettferdig, og ofte knallhardt. På godt og vondt.

Legg til i min rapport

Spillereglene endrer seg

"Journalistikkens gullalder var ikke på 50-tallet eller på 80-tallet. Den falt ikke sammen med de ubegrensete reisebudsjettene. Journalistikkens gullalder er nå." Det sa mediekommentator og tidligere redaktør Sven Egil Omdal i sin tale på NJs landsmøte i mars 2015. Her er hele talen:

Sven Egil Omdal på NJs landsmøte våren 2015. Foto: Gard L. Michalsen, Medier24

Kjære ordstyrere, kjære kolleger,

Det er 24 år siden jeg sist snakket til et landsmøte i NJ. Talen den gang var fremtidsrettet og teknologioptimistisk. Vi hadde tross alt fått både mobiltelefon, faks og personsøker – hva kunne gå galt?

Jeg vet at det ligger en slags, jeg ville ikke kalle det forventning, snarere en slags forutbestemt resignasjon i luften. Dere regner med at ordet ”gullalder” vil bli nevnt, og det er ikke noe dere ser fram til. For det er jo slik at vi som går under samlebetegnelsen ”presseveteraner” har en lei tendens til å spre mismot og pessimisme når vi snakker til yngre kolleger – og det gjør vi ved å snakke om hvor godt vi hadde det.

”Jeg var så heldig å få oppleve journalistikkens gullalder”, pleier vi å si. Den gang alle skrev som Johan Borgen og ingen navn ble stavet feil. Den gang vi felte regjeringer før lunsj, og ikke kom tilbake til redaksjonen etter lunsj. Du kan formelig høre hvordan vi trekker stigen opp etter oss, med et tilfreds sukk.

 

SANNHETEN ER AT vi tar feil. Journalistikkens gullalder var ikke på 50-tallet eller på 80-tallet. Den falt ikke sammen med de ubegrensete reisebudsjettene. Journalistikkens gullalder er nå.

"Journalistikkens gullalder var ikke på 50-tallet eller på 80-tallet. Den falt ikke sammen med de ubegrensete reisebudsjettene. Journalistikkens gullalder er nå."

Jeg sier ikke dette for å være fiks. Jeg har spist nok kake de siste årene til å vite hvor mange gode kolleger som har sluttet for tidlig og hvor mye kompetanse de har tatt med seg ut dørene. Jeg har lest mange nok regnskap til å vite at avisbransjen er i krise

En krise, sier den italienske filosofen Antonio Gramsci, er den tilstand som inntreffer når det gamle dør før det nye kan bli født. Det er der vi er nå. I likhet med musikkbransjen og filmbransjen har avisbransjen fått den gamle forretningsmodellen revet i stykker så raskt at noe nytt ikke har fått tid til å vokse fram. Vi kan se spirene av det som vil komme, men de er foreløpig ikke sterke nok. Derfor er det krise i bransjen.

Men journalistikk er ikke først og fremst en bransje, en forretningsidé eller et investeringsobjekt.

 

FOR TO ÅR SIDEN var jeg med i en gruppe som fikk i oppdrag av Fritt Ord å lage en rapport om journalistikkens vilkår i et endret medielandskap. Vi ville gjerne gi rapporten et fikst navn, noe som kunne skape oppmerksomhet. Men Erik Rudeng i Fritt Ord insisterte på at den skulle hete ”Journalistikk og demokrati”. Kjedelig kanskje, men det skulle ikke være tvil om hva som står på spill.

Journalistikk er demokratiets operativsystem, de underliggende prosessene som får samfunnets applikasjoner til å fungere. Disse applikasjonene er den politiske debatten, byutviklingen, kulturlivet, idretten, næringslivet, det sivile samfunn og den offentlige administrasjon.

Når operativsystemet fungerer, blir applikasjonene mindre korrupte, mer transparente, mer effektive, mer demokratiske. Derfor må mediekrisen ikke bli en intern diskusjon blant journalister og redaktører – men bringes dit hvor den hører hjemme – øverst på den politiske agenda.

Utfordringen til politikerne som kommer etter meg, er hvordan vi kan hindre at sammenbruddet i en forretningsmodell også fører til krasj i systemet som skal drive de demokratiske prosessene. Spesielt når systemet aldri har vært så avansert og effektivt som nå.

Kildearbeidet har aldri vært grundigere. Ennå finnes det mye enkildejournalistikk, men gjennomgående bruker vi langt flere kilder enn før, og vi er mer kritiske til dem.

Gravejournalistikken har aldri vært grundigere, og det gjelder lokalt like mye som nasjonalt. Bidragene til Skup viser at dagens arbeidsmetoder gjennomgående er langt mer avanserte enn de var for 20 år siden.

Lokaljournalistikken har aldri vært mer uavhengig, næringslivsdekningen aldri mer pågående. Mye var bra før, det meste er bedre nå.

Vi er blitt mer presise. Før internettets tid skjulte journalister ofte sviktende research ved å formulere seg omtrentlig, nå er faktanivået langt høyere.

Vi når lenger ut. Gjennomslaget for god journalistikk har aldri vært sterkere. Spredningen via sosiale medier fører til at den nasjonale dagsorden oftere blir påvirket av stemmer utenfor Oslo. Det kan ikke være annet enn positivt.

Journalistikk er demokratiets operativsystem, de underliggende prosessene som får samfunnets applikasjoner til å fungere. Disse applikasjonene er den politiske debatten, byutviklingen, kulturlivet, idretten, næringslivet, det sivile samfunn og den offentlige administrasjon.

Når operativsystemet fungerer, blir applikasjonene mindre korrupte, mer transparente, mer effektive, mer demokratiske. Derfor må mediekrisen ikke bli en intern diskusjon blant journalister og redaktører – men bringes dit hvor den hører hjemme – øverst på den politiske agenda.

Utfordringen til politikerne som kommer etter meg, er hvordan vi kan hindre at sammenbruddet i en forretningsmodell også fører til krasj i systemet som skal drive de demokratiske prosessene. Spesielt når systemet aldri har vært så avansert og effektivt som nå.

Kildearbeidet har aldri vært grundigere. Ennå finnes det mye enkildejournalistikk, men gjennomgående bruker vi langt flere kilder enn før, og vi er mer kritiske til dem.

Gravejournalistikken har aldri vært grundigere, og det gjelder lokalt like mye som nasjonalt. Bidragene til Skup viser at dagens arbeidsmetoder gjennomgående er langt mer avanserte enn de var for 20 år siden.

Lokaljournalistikken har aldri vært mer uavhengig, næringslivsdekningen aldri mer pågående. Mye var bra før, det meste er bedre nå.

Vi er blitt mer presise. Før internettets tid skjulte journalister ofte sviktende research ved å formulere seg omtrentlig, nå er faktanivået langt høyere.

Vi når lenger ut. Gjennomslaget for god journalistikk har aldri vært sterkere. Spredningen via sosiale medier fører til at den nasjonale dagsorden oftere blir påvirket av stemmer utenfor Oslo. Det kan ikke være annet enn positivt.

Vi har fått flere fortellerteknikker. Pakkene med tekst, stillbilder, video, lyd og interaktive grafikker gir muligheter ingen journalister tidligere har hatt, og vi mestrer verktøyene stadig bedre.

 

DET HAR ALDRI vært vanskeligere å bli ansatt som journalist. Konsekvensen er at dagens yngre kolleger er langt mer kompetente enn vi var på samme alder. De har høyere utdannelse, behersker flere språk og forstår mer komplekse verktøy. De skaper gullalderen – hvis de bare får lov.

Dere vet alle hva som først og fremst hindrer dem: Redaksjonene er for små og de fleste steder blir de stadig mindre, oppgavene er blitt flere, arbeidsdagen blir for kort. De journalistene som er igjen, gjør en bedre jobb enn før, men de gjør den på stadig mindre flater. Selv om kvaliteten på det som står i avisen er blitt bedre, er områdene som ikke dekkes, blitt flere og større

Jeg kunne nevnt mange eksempler på slike journalistiske blindsoner, men skal nøye meg med to.

For det første er vi i ferd med å miste det regionale nivået. Regionavisene legger ned lokalkontorene og blir lokalaviser for storbyområdene, mens fylkesavisene trekker seg tilbake til utgiverkommunen.

Dette skjer samtidig som samfunnsutviklingen går i motsatt retning. Sykehusene, skatteetaten, politiet, Mattilsynet og Arbeidstilsynet er bare noen av institusjonene som organiserer seg regionalt eller på landsdelsnivå. Offentlig forvaltning og privat næringsliv regionaliseres, mens journalistikken blir mer lokal, mer nærsynte forsvarere av mindre nedslagsfelt. Hvem skal se hele Møre og Romsdals helsetjeneste under ett? Hvem skal forsvare Sogn og Fjordanes interesser inn mot beslutningstakerne i Bergen?

 

DEN ANDRE BLINDSONEN jeg vil nevne, er egentlig en forlengelse av den første.

Dette skjer samtidig som samfunnsutviklingen går i motsatt retning. Sykehusene, skatteetaten, politiet, Mattilsynet og Arbeidstilsynet er bare noen av institusjonene som organiserer seg regionalt eller på landsdelsnivå. Offentlig forvaltning og privat næringsliv regionaliseres, mens journalistikken blir mer lokal, mer nærsynte forsvarere av mindre nedslagsfelt. Hvem skal se hele Møre og Romsdals helsetjeneste under ett? Hvem skal forsvare Sogn og Fjordanes interesser inn mot beslutningstakerne i Bergen?

 

DEN ANDRE BLINDSONEN jeg vil nevne, er egentlig en forlengelse av den første.

I januar for ett år siden formulerte Bjørn Vatne i Sunnmørsposten et åpent journalistisk nyttårsforsett. En tvil som hadde naget ham lenge, slo ut i full blomst da han skulle laste opp en videofil til nettutgaven og fikk feilmeldingen: ”Verdien er tom, men en ikke-tom verdi er påkrevd”. Var det ikke en kritikk av alt han hadde gjort i det siste, av tynne saker som ikke hadde noen verdi for leserne? Han bestemte seg for å bryte malene og gjøre ting på en annen måte.

11 måneder senere ga han opp og tok imot tilbud om sluttpakke. Men i kapitulasjonserklæringen til leserne, formulerte han det journalistiske oppdraget som ”en fordømt plikt til å foreta en daglig undersøkelse av det som skjer i livene” til leserne. Nøkkelordet her er ”undersøkelse”.

 

SIST GANG JEG var på NJ-landsmøte, var også Bernt Olufsen her. Vi satt i arbeidsutvalget sammen og var enige om det meste. Det er vi stort sett fremdeles, men det hender at våre oppfatninger skilles.

Det skjedde sist for noen uker siden da Bernt skrev en mediekommentar som han kalte ”Siste nytt fra fremtiden”. Som en konsekvens av den teknologiske utviklingen vil journalistrollen forandre seg, skrev Bernt, og det har han jo rett i, men så fortsatte han: ”Rapportørrollen blir gradvis overflødig. Forklarer-rollen desto viktigere.”

Mon det?

Midt i krisen har Aftenbladet forsøkt å oppfylle samfunnsoppdraget. Gravegruppen har avslørt at Stavanger kommune i flere tiår har holdt hemmelige møter, der både innkalling, sakskart og møteprotokoller ble holdt skjult for media og for allmennhenten – i klar strid med loven.

Kommunen har tatt selvkritikk, et eget åpenhetsutvalg er nedsatt, rutiner er lagt om og politikerne har innrømmet at de har sviktet på felt som er vesentlige for demokratiet.

Gjennom disse årene har Aftenbladet gang på gang hamret løs på kommunen. I ledere og på kommentarplass har kritikken vært skarp.

De skarpe meningene brer seg på alle områder og i alle kanaler. Det er kommentarer på sporten, på kultursidene, på lokalsidene og på utenriks. Vi kommentatorer blir profilert mye tyngre enn andre. Som oftest står vi med armene foldet over brystet i brysk positur, som domsmenn klare til å slå ned på det minste avvik fra normer og regler. Men vi ville vært bokstavelig talt meningsløse uten rapportørene, uten reporterne.

P. Scott har sagt mer enn det Thomas siterte. Han er også berømt for utsagnet om at ”facts are sacred, comments are free”. I sluttpakkenes og de barberte budsjettenes tid er det heller slik at fakta er dyre, mens kommentarer er rimelige.

 

DET ER IKKE SÅ vanskelig for en trent kommentator å rive av seg en tekst i løpet av noen timer, som raskt utløser en invitasjon til Dagsnytt 18, hvor en statsråd blir innkalt for å forsvare seg. Men uten uker og måneders hardt reporterarbeid i forkant, uten hundrevis av telefoner, lange ettermiddager med muntlige kilder og gjennomgang av tusenvis av dokumentsider, ville statsråden hatt lett match.

"Ytringsfrihet er noe langt mer og viktigere enn retten til å karikere profeter."

Det er grunnmuren av fakta som avgjør hvilken politisk slagkraft kommentaren har. For å parafrasere Paulus: ”Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har fakta, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.”

Ytringsfrihet er noe langt mer og viktigere enn retten til å karikere profeter. Uten muligheten for innsyn i prosessene, uten retten til å verne kildene og uten evnen til å finne fakta har vi ingen reell ytringsfrihet. Da har vi bare en frihet til å ha dårlig underbyggete meninger.

Det vil derfor ikke være antallet forklarere som avgjør om operativsystemet fungerer i årene som kommer, men antallet reportere, og kvaliteten på reporterne. Svekker vi førstelinjen i journalistikken, hjelper det lite å ha sterke meninger i andre linje.

Og da er det på tide å sette over til NRK.

 

DE SISTE ÅRENE har NRK vært kringsatt av fiender, og det har de vært fordi de våget å gå inn i sin tid. For to år siden ga Civita ut en bok som de sa var ”en skisse til en liberal kulturpolitikk”. Ett av de skisserte forslagene var å kastrere NRK. Det er nemlig en provokasjon at NRK utfordrer det digitale markedet. Markedet er som kjent ikke så glad i konkurranse.

Hvis Civita hadde vært mer opptatt av borgernes rettigheter, på latin Civitas, enn av markedets, ville løsningen fort blitt en annen. I følge Grunnloven påligger det «Statens Myndigheder» å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Men hva bør staten foreta seg når det private markedet ikke lenger finansierer journalistikk i det omfang og av den kvalitet som gjør den åpne samtalen opplyst?

I hvert fall ikke skjære ned på NRK. NRK er det viktigste verktøyet fellesskapet rår over for å tette sprekkene som oppstår når den kommersielt finansierte journalistikken trekker seg sammen.

 

NRK ER DEN ENESTE journalistiske institusjonen i Norge som er regionalt organisert, og er dermed bedre enn avisene i stand til å se det regionale perspektivet. NRK kan se utenfor Kristiansund og Molde og diskutere hva som er best for Møre og Romsdal.

Fra avishus som selv ekspanderer i alle retninger og på alle plattformer, får NRK beskjed om å bli ved sin lest. Her vil jeg faktisk sitere nettopp Johan Borgen, som karakteriserte dette som det gjerrigste prinsipp i verden.

NRK må selvsagt kunne distribuere sitt innhold på alle plattformer, på samme måte som VG lager lineært tv og selv den minste avis produserer video. Men NRK må også være bevisst at institusjonens styrke og enorme arkiv er bygget opp av fellesskapets midler og bør være fellesskapets eiendom. Tilløpene til samarbeid mellom NRK og lokalavisene om valgene til høsten er et oppløftende tegn på at ledelsen på Marienlyst har innsett dette.

Dessverre har kulturministeren og regjeringen gått rett i Civita-fellen, og om ikke kastrert, så i hvert fall omskåret NRK. Krisen i avisene har ingenting med NRK å gjøre, og den blir ikke avhjulpet av at også NRK blir svekket. Men for samfunnsdebatten blir virkningen dobbelt negativ. Det borgerne ikke lenger får i avisen får de også mindre av i NRK.

Og de vil ikke ha mindre. De vil ha mer. 

Legg til i min rapport

Vår tids store utfordring

Medan folk framleis var langt inne i feriedøsen i fjor sommar, tiltok flyktningstraumen som endra resultatet av det norske kommunevalet. Migrasjonen er vår tids store utfordring. For samfunnet og for journalistikken

TV 2-reporter Sonja Skeistrand Sunde kjemper mot tårene mens hun skal rapportere om flere hundre flyktningers ankomst til Sicilia i april 2015. Foto: TV 2

Dei første signala om at noko stort kom til å skje, kom tidleg i fjor vår. Flyktningleirane i Syria sine naboland var i ferd med å bli overfylte. Libanon var i ferd med å bryte heilt saman. Europa vart det neste naturlege målet. For å kome dit, var kryssing av Mid- delhavet den raskaste vegen. Men også den farlegaste. Medan norske politikarar gjorde seg klare til valkamp- starten i august, var TV 2 sine sjåarar vitne til daglege drama om bord på Siem Pilot. Som einaste norske tv-team kunne reporter Sonja Skeistrand og fotograf Lars Christian Økland formidle at besetninga hanka inn den eine over- fylte flyktningbåten etter den andre. På strendene dreiv tusenvis av flyktningar døde i land.

Sterke bilder

Desse historiene stal overskriftene her heime og tok sakte, men sikkert over valkampen. Vi diskuterte dagleg kva som skulle vere viktigaste sak i vårt valstudio. Ofte var det umuleg å kome utanom det alle snakka om og det som prega mediebildet over heile verda. Og ti dagar før valdagen toppar det seg. Eg blir oppringt av nyhetssjefen i Oslo som varslar om at det har kome inn uvanleg sterke bilder. Ein drukna treåring har drive i land på ei sandstrand i Bodrum i Tyrkia. Han har på seg joggesko og ei signalraud t-skjorte. Og ei bukse som rekk han til knea. Han ligg med hovudet ned mot sjøkanten, med rumpa opp og knea trekt inn under seg, ikkje ulikt slik ein liten gut søv. Vi vert samde om å vise desse sterke bilda, sjølv om vi normalt er varsomme med å vise bilder av døde barn i våre nyheitssendingar.

Men nokre gonger går vi lenger enn vanleg. Og dette var eit slikt høve. TV 2 har alltid hatt som oppgåve å formidle den svake part si historie og ingen er svakare enn barn i krig. Dette var også eit ikonisk bilde på ein enorm menneskeleg tragedie, som aldri ser ut til å ta slutt. Slike ikoniske bilder dukkar opp ein sjeldan gong, men vi hugsar dei for resten av livet. Anten det er frå krigar, naturkatastrofar eller terroraksjonar. Ikoniske bilder kan også endre og påvirke samfunnet gjennom å få politikarar til å ta andre beslutningar. Videoen av tre år gamle Alan vart publisert i 21 Nyhetene den dagen, men utan å dvele ved nærgåande bilder og med ei klar åtvaring frå programleiar.

Verd å nevne

Straks bilda av Alan rulla over skjermar over heile verda, kom konspirasjonsteoriar om at faren hans hadde eit betydeleg ansvar for dødsfallet gjennom å ta med sin eigen familie ut på havet. Men det er uansett ikkje det som er saka. Det store og viktige poenget er at hundretusenvis er på flukt over Middelhavet. Mange av dei har ulike motiv for å flykte. Og mange døyr på vegen. Alan var ein av mange hundre tusen offer for Assads sine bomber mot eigen befolkning. Er Alans historie relevant og verd å fortelle?

Ja, sjølvsagt var den det. 

For Frp og Høgre vart valkampen krevande og vanskeleg. Lokalpolitikken måtte ofte vike plassen for den viktigaste og mest relevante nyheita, nemleg den største folkevandringa på lang tid. Dette passa opposisjonen godt, som kunne ri på ei stemningsbølge av sympati og medkjensle. Og vi kjenner alle valresultatet. Det hadde passa dagens regjeringsparti mykje betre om valet kom berre 6-7 veker seinare. For når tusenvis av asylsøkarar kom syklande over Storskog i Finnmark, snur strømningane i det norske folket, sakte, men sikkert. Som Tysklands kansler Angela Merkel, måtte statsminister Erna Solberg handle og ta grep om den bråaste asylsøkarstraumen Norge har opplevd sidan krigen på Balkan.

Stemningsendring

Nøyaktig det same skjedde med folkestemninga i Sverige. Når titusenvis av irakiske, syriske, iranske og eritreiske flyktningar stod og banka på døra, kom realitetane så mykje nærmare. Det bidro også til stemningsendringa at mange av dei som kom syklande over grensa til Russland åpenbart ikkje hadde behov for asyl, noko som vart dokumentert av intervju i norske medier.

Flyktningkatastrofen har hatt tre sentrale faser. Den første er borgarkrigen i Syria, inspirert av den arabiske våren. Den andre er starten på folkevandringa. Den tredje er passering av vår eigen dørstokk og bønn om opphold her.

TV 2 har brukt enorme ressursar på dekninga av dette temaet. Det starta med Pål T. Jørgensen sine mange reiser djupt inn i krigsområda i Syria. Og fortsatte deretter med prosjektet «Festning Europa», som sette søke- lyset på den gryande migrasjonen som møtte stengte grenser.

Vår oppgåve er først og fremst å fortelje fakta om kva som faktisk skjer, samtidig som vi forsøker å sette desse tre fasane i sammenheng og forklare kva som ligg bak. Betyr det at norske journalistar skulle advart sjåarane om at desse ofra kan kome til å reise til Norge og søke asyl her, i same reportasje som vi fortel om kor mange som har drukna siste døgnet. Nei, sjølvsagt ikkje. Vi veit alle at krigar og bomber skaper flyktningar. Men det vi har teke sjølvkritikk for, er at vi var to veker for seint ute med å dokumen-tere den store folkestraumen over nettopp Storskog. Og at mange grunnlause asylsøkarar hengde seg på denne trafikken.

Dei brennande journalisthjarta

 Vi journalistar har også blitt kritisert for å vise for mykje sympati med dei som flyktar.

- Jeg blir skikkelig forbanna, sa Kadafi Zaman i dokumentarfilmen «Norge til salgs», når han oppdagar at barn blir utstyr med ubrukelege redningsvestar og sendt ut på havet i båtar utan ror av kyniske menneskesmuglarar. Reporter Sonja Skeistrand Sunde tok til tårene under ei direktesending i møtet med barn som så vidt overlevde reisa over Middelhavet. Og som var overlykkelege over ein boks juice. Ein livredd flyktninggut klamra seg til journalist Marianne Virik på grensa mellom Makedonia og Hellas, fordi ho var den første tillitvekkande vaksenpersonen han fann i panikken som oppstod i folkemengda.

Er det ei motsetning mellom dette og å vere ein redaksjon som opplyser, fortel dei sterke historiene og set store kompliserte hendingar i samanheng? Til det seier eg som Kåre Valebrokk sa om journalistar: «Gi meg dei brennande journalisthjarta». Kåre hadde tru på at har du hjartet med deg, vert journalistikken bedre og engasjerer fleire.

Den trua deler eg. 

Legg til i min rapport

Journalistikk fra krinkelkroker

På sin siste dag på jobb i Schibsted minner Bernt Olufsen om tre viktige hensyn: Folk må ha tiltro til mediehusene som uavhengige kilder til informasjon. Redaksjonene må opprettholde høy presseetisk standard. Evnen til å avsløre kritikkverdige forhold i samfunnet må beholdes.

BERGEN – Det er min siste arbeidsdag i Schibsted-konsernet. Styremøter i Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende. To stolte og tradisjonsrike regionaviser som sliter i motbakke, midt i den digitale transformasjonen. Det føles uendelig trist at den siste arbeidsdagen går med til å behandle spørsmål om oppsigelse av journalister og sentralisering av kommersiell virksomhet.

Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende har spilt en svært viktig rolle i Medie-Norge, som to journalistiske fyrtårn på vestlandskysten. Et korrektiv til hovedstadspressens tidvis navlebeskuende innhold. Stemmer fra et annerledes utsiktspunkt.

Begge mediehus har representert en drivende kraft i undersøkende og kritisk journalistikk de siste årene. Om halvannet år skal mediehuset med adresse Krinkelkroken i Bergen flytte til det nye Media City Bergen, sammen med NRK, TV2 og Bergensavisen bl.a. Der kan det bli godt om plassen.

Bergens Tidendes redaksjon er redusert med om lag 100 stillinger i løpet av ti år. I en by hvor det knapt finnes grenser for hvilke offentlige skandaler som kan oppstå. Spørsmålet blir nå om det finnes en grense for hva slags ressurser som må til for at media kan sies å ivareta selve samfunnsoppdraget.

Denne våren trer heldigvis de digitale nyhetsmedienes nye nullmomsregime i kraft. Det er vel og bra. Politikerne har nå kastet seg over oppgaven med å sikre NRK og TV2 gode rammevilkår som allmennkringkastere. NRK-lisensen skal kanskje avløses av en medieskatt. TV2s virksomhet i Bergen skal sikres.

Det er ganske forstemmende at ingen politikere er opptatt av å effektivisere allmennkringkasterne. De skal åpenbart kunne fortsette å pøse penger ut på kostbare reality-produksjoner og dyre sportsrettigheter.

Ved NRKs lisenskontor i Mo i Rana frykter man at en fremtidig medieskatt vil rasere arbeidsplasser. Jeg fikk for min del kaffen i halsen da jeg i forrige uke leste at det er 101 ansatte ved NRKs kontor for lisensinnkreving. Det er langt flere enn det blir rom for i Bergens Tidendes fremtidige redaksjon..

22. februar ble vi også vitne til at journalister og redaktører i Amedia trakk et lettelsens sukk da Sparebankstiftelsen kjøpte ut Telenor, LO og Fritt Ord som eiere. Det skal bli deilig å få en eier uten strenge krav til avkastning, mente nok mange. Jeg er redd pipen snart vil få en annen lyd. Behovene for omstilling og bemanningsreduksjon de neste fem årene vil nok være like tydelige i Amedia som andre steder.

De ansatte i norske private mediehus sitter i samme båt. Utfordret av globale giganter som Google og Facebook, og et politikerbeskyttet NRK.

– Publishing is over, skriver Emily Bell – direktør ved Columbia-universitetets senter for digital journalistikk. Forretningsmodellen med innpakking og distribusjon av innhold er snart død. Store aktører vil eie et sammensatt nett av ledninger for distribusjon av innhold og inntektsstrømmer fra annonsesalg.

Dermed kan vi i fremtiden bli henvist til å drive journalistikk fra krinkelkroker. Bokstavelig talt. Små nisjer med trange kår. Hvis vi ikke gjør noe drastisk.

I dette lys må vi se utspillet fra Schibsteds styreleder, Ole Jacob Sunde, da han i forrige uke tok til orde for en større grad av samordning av norske mediers innsats for sin uavhengighet av globale giganter som verken produserer innhold eller betaler skatt. Mer samarbeid på tvers er nødvendig både når det gjelder distribusjon av redaksjonelt innhold og inntekter fra brukere og annonsører.

Dette handler ikke om å etablere en front mot aktører som Facebook og Google, som er svært populære tjenester i befolkningen. Våre nasjonale, regionale og ikke minst lokale mediehus må finne fram til en fornuftig sameksistens med delingsmediene.

Ole Jacob Sunde leder også en stiftelse som er Schibsted-konsernets dominerende eier, Stiftelsen Tinius. Denne stiftelsens formål er å sikre medienes redaksjonelle uavhengighet og kvalitetsjournalistikken. Diskusjonen om medienes evne til å løse sitt samfunnsoppdrag hører også hjemme her.

Når jeg i dag legger ned min penn i VGs spalter, vil jeg avslutningsvis poengtere tre viktige hensyn: Folk må ha tiltro til mediehusene som uavhengige kilder til informasjon. Redaksjonene må opprettholde høy presseetisk standard. Evnen til å avsløre kritikkverdige forhold i samfunnet må beholdes.

Takk for oppmerksomheten!

Legg til i min rapport

Dagen blir ikke helt den samme uten lokale journalister

Det blir mindre mediemangfold når store aviser legger ned sine kontorer utenfor Oslo.

7. januar ble det kjent at VG fjerner den lokale tilstedeværelsen i alle andre byer enn hovedstaden. Kontorene i Bergen, Trondheim og Tromsø legges ned. Fra før har steder som Kristiansand, Ålesund og Skien forsvunnet fra VGs redaksjonskart. Vi har sett den samme tendensen i mange andre aviser. Lokale tips og leserbilder erstatter lokale journalister. Arbeidsplasser i sentralredaksjonen prioriteres når det må kuttes.

Det er tre år siden Bergens Tidende, kanskje det sterkeste avishuset utenfor Oslo, la ned de siste lokale kontorene i Sogn og Fjordane og Hordaland. Det vil være et tap for den norske offentligheten om BT også mistet Oslo-perspektivet sett fra Bergen. Jeg er mektig imponert over mye av det Schibsted-konsernet gjør. Det er min klare oppfatning at konsernet som eier VG, Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen, er blant de norske bedriftene som er fremst innenfor sitt fagområde i hele verden. Teknologisk og innen det digitale rubrikkmarkedet er det ikke mange som matcher Schibsteds kompetanse og strategiske teft. Men jeg kan ikke skjønne behovet for å gi slipp på lokal tilstedeværelse i journalistikken.

Slik Norge er sammensatt, behøver vi et mangfold av lokale medier, men det trengs også nasjonale medier som tar distriktene på alvor. I så måte er NRKs distriktskontorer blant de mest velfungerende delene av mediepolitikken, og en garanti for at det blir produsert lokal journalistikk der det trengs. Telemarksavisa i Skien er et eksempel på det også i det kommersielle markedet nytter å vise engasjement der folk bor. Avisa har åpnet det ene lokalkontoret etter det andre, og har journalister fordelt over hele Telemark i stedet for bare i Skien. Jeg tror det har bidratt til at TA mot alle odds har tatt igjen en suveren markedsleder, overvunnet nedleggingsspådommer og gjort seg uavhengige av pressestøtten.

For Dagsavisens del er det den samme tilstedeværelsen i fire lokalmiljøer som har snudd en håpløs situasjon til nytt håp. Mange mediebedrifter kutter distriktsarbeidsplasser og satser på sentralisert produksjon. Det siste gjør vi også i Dagsavisen, med en forretningsmodell som nå kopieres av andre i bransjen. Hele vår overlevelsesevne er basert rundt at store deler av Dagsavisen skal kunne være aktuell for lesere – og andre aviser – andre steder i landet. På den måten gjør vi journalistikken vår mer lønnsom. Men den avgjørende suksessfaktoren er likevel lokal kunnskap og engasjement.

Derfor sitter våre journalister i fire byer, og de skal knytte oss nærmere lokalmiljøet og leserne enn det en hovedredaksjon kan klare. Også i Oslo har vi nå egne journalister som skal dekke de lokale nyhetene i hovedstaden. For våre lesere i Moss, Drammen og Stavanger tror vi ikke dagen eller Dagsavisen ville blitt helt den samme uten det innholdet som produseres lokalt for våre utgaver Moss Dagblad, Fremtiden og RA.

eirik.lysholm@dagsavisen.no

Legg til i min rapport

Åfanismens fanebærere

"Alltid engasjerte på ytringsfrihetens vegne, stadig sutrende, alltid redaksjons-kuttende til beinet"
Les Aslak Borgersruds hyllest til redaktøren, fremført på NRs høstmøte 2. november 2015

Mine damer og herrer,
unge og gamle,
svarte og hvite,
fattige og rike,
smarte og dumme,
pratende og stumme,
pene, stygge, kjekke, heite
tynne, feite, ugredde, streite
Storbyredaktører med gigantredaksjoner
lokalavissjefer med lange tradisjoner
kjendissladder-skrivende klikk-vinner-helter
Stortingsvankende regjerings-velter
fotballengasjerte, trener-fornærmere
Fra Svalbard, Kirkenes og littegranne nærmere

Alltid engasjerte på ytringsfrihetens vegne
Stadig sutrende, alltid redaksjons-kuttende til beinet

Gravende redaktører
ravende redaktører
byfolk og langt inn i dalene-redaktører

kjendis-redaktører på Dagsnytt 18
lokalredaktører som melder om den forsvunnede katten

Stort og smått
kokt og rått
åfanismens fanebærere
supernese-befengte alltid blod-nærende

Med ære
med stolthet
og med nærende panikk-angst
tenkte jeg å si et par ting til dere.

Det er fantastisk trivelig å være her. Å snakke til landets redaktører, og sannsynligvis sørge for at jeg aldri vil få en jobb igjen i journalistikken før dere har gått av hele gjengen.

Så la meg derfor først si dette: Eirik Hoff Lysholm, ikke noe av det jeg skal si nå handler om deg, altså. Du er snill og flink og en god sjef og lyttende og alt mulig og den derre årets redaktør-tittelen var LONG OVERDUE.

Tilfeldigvis er også Eirik den eneste i salen som har ansatt meg, så alle dere andre har veldig mye å lære av han.

Når det er sagt. 

Karl Marx sa en gang: Det er enhver arbeiders plikt å hate sjefen. 

Neida. Han sa ikke det. Men jeg sa det, og jeg synes det var jævla godt sagt.

Og min fordømte plikt må jeg jo forholde meg til, sjøl om det kan gjøre litt vondt. Iblant. Men ikke skyld på meg. Det er plikten som snakker.

Neida.

Det er faktisk veldig hyggelig å bli bedt om å komme hit og snakke for dere i dag. Litt overraskende at dere legger den faglig tyngste delen av programmet til midt i middagen, men sånn er kanskje livet. Mitt navn er Aslak Borgersrud, og jeg er en slask som jobber i Dagsavisen. 

Tidligere har jeg prøvd meg som redaktør både i Computerworld og i magasinet Hjemme-PC, men siden jeg er smartere enn dere greide jeg å unngå personalansvar. Bakdelen var at jeg dermed ikke fikk være med i klubben deres. Men nå har jeg altså den laveste stillingsbetegnelsen som finnes i noen avis i hele Norge, Slask!

Derfor, fra mitt ståsted absolutt nederst og ytterst på rangstigen, har jeg havnet i posisjon til å se dere, ærede redaktører, litt fra utsida. Nedenfra. Og det er, dessverre, ikke nødvendigvis noe pent syn.

Jeg begynte i journalistikken på midten av nittitallet, da kom jeg rett fra yrkesskolen. Jeg hadde lært elektronikk på skolen, koda websider i HTML på fritida, og dermed var redaktøren solgt. En ung mann, som kan noe om data? DET ER GULL, sa han, og ansatte meg på flekken. 17 år og kunnskapsløs.

Nå har det gått 20 år og fortsatt får jeg jobber fordi jeg er ung og kan noe om data.

Og så sier dem at mediebransjen forandrer seg.

Så lenge jeg fortsetter å banne litt i spaltene, beholder det yngste og kjekkeste bylinebildet jeg har, og fortsetter å stjæle ferdiglagde avstemmnings-programmer fra internett, så tror jeg faktisk ikke det finnes noen ende på hvor lenge jeg kan fortsette å få gode jobber med begrunnelsen at jeg er ung og kan noe om data.

Det er bare viktig å bevege seg i takt med teknologiutviklingen i hvert enkelt medium. Men om tjue år, når jeg er 57 år og ikke en gang greier å operere smarttelefonen min lenger, så tror jeg at jeg kan for lite om data til å faktisk jobbe med data i de fleste redaksjoner. Da har jeg tenkt å søke jobb i Klassekampen. "Hei, jeg heter Aslak, jeg er ganske ung og har greie på data." Og Bjørgulv bare: OJ, deg trenger vi her!

I dag er det viktigere at noen har sølt litt vann på Chateau Neuf enn at regjeringa kutter bistanden til tredjeverden, OG legger ned Bistandsaktuelt i samma slengen, sånn for å sørge for at ingen legger merke til det første kuttet. 

Men om journalistikken står stille, så forandrer DERE dere, ærede redaktører! Dere er jo i konstant utvikling, og det er jo derfor denne festen er så spennende!

I gamle dager var redaktørene gamle, tøffe og stolte. Drakk seg drita før frokost, kunne plukke lønsjen ut av skjegget til langt utpå kvelden, lå med statsråder på Tostrupkjelleren om natta og våkna nakne i Odelstingsalen om morran før de gikk tilbake på jobb og krevde de samme statsrådene avsatt.

Den klassiske redaktøren er en sur, innbitt, forfylla, mannsjåvinistisk kranglefant uten arbeidmoral, strykejern eller boevne, men som fortsatt greier å opprettholde myten om seg selv, ved å stadig påvirke nye generasjoner av heldigvis mer marginaliserte forfylla tapere til å se på den som forbilder. Det er utrolig, men sant.

Den klassiske redaktøren er som Oslo-losen, bare uten arbeideklassebakgrunn, lokalkunnskap og det litt sjarmerende hatet mot Bærum. Og hva står vi igjen med da? En håpløs, egomanisk tyrann som snakker for mye og ikke ser andre mennesker, unntatt, selvfølgelig, de som ved en fatal inkurie måtte være i ferd med å la seg overtale til intimitet med den aldrende fjott, i et lønnlig håp om en dag å slippe ansvaret for å sortere fotoarkivet.

Det er mye pent å si om den klassiske redaktøren. Men alt er løgn.

Så, hva er alternativet? Den moderne redaktøren? Hvem i huleste er det?

Jo, mine damer og herrer. Det er dere.

Dere kaller dere fortsatt redaktører, for å kunne fortsette å ha denne trivelige klubben, men egentlig er det vel Fremtidsrettede Medieledere dere foretrekker å kalle dere, der dere stolt sprader fra foredrag til foredrag i hipsterdressen deres. Content Marketing til frokost. Mediestrategi til lønsj. Innholdsledelse til middag, sosiale medier-strategi til kveldsmat. Og like jævla dumme i huet når dere legger dere.

En moderne redaktør, unnskyld, medieleder, skriver ikke lenger, hun er jo alt for viktig for sånt. Han leder ikke redaksjonen, for han har jo en fyr som tar seg av det som ærlig talt er mye flinkere. Nei, en moderne redaktør gidder ikke en gang å kjefte på sine journalister for betydningsløse skrivefeil lenger! Så langt har det gått.

En moderne redaktør er heldigvis lett å kjenne igjen, fordi vedkommende er tynn og går i dress og har kontor i redaksjonslokalene. Riktignok ER ikke den moderne redaktøren på kontoret i redaksjonslokalet, men kontoret er der. Og det er lett å kjenne igjen, fordi redaktøren er den eneste personen i en moderne mediebedrift som faktisk har kontor.

Men, tenker kanskje folk, hva GJØR egentlig en sånn moderne framtidsrettet medieleder? Sånn bortsett fra å høre Kjetil Rolness fortelle dem hvor venstrevridde de er, før de anbefaler alle å stemme Høyre?

Nei, det er ikke egentlig så godt å vite. Jeg pleide å mistenke dem for å sitte på Facebook og se på artige dyrevideoer og bilder av ekskjærestene sine hele dagen. Det er tross alt den eneste fornuftige grunnen til å fortsatt ha eget kontor, nå i 2015. Men, nei. Jeg har sjekka profilene deres, det er ikke overvettes mye kattepus-kos i feeden deres. Og bare åtte av mine venner som spiller Candy Crush mye er redaktører.

(Du veit, man får opp sånn oversikt, ikke sant, når man logger seg inn på Facebook mens man spiller spillet? Der får man se hvem som har mye poeng og sånt, og det er klart, et PAR av dere i salen her er på topplista mi, men ikke alle)

Nei, hva GJØR egentlig moderne medieledere? Unnskyld, redaktører?

Annet enn å stille kontrasten på pc-skjermen sin så høyt som absolutt mulig, så sjøl den ALLER mest diskrete merking av annonser, blir synlig på redaktørens pc?

Jepp. De som tror at framtida for norske medier består av kritisk journalistikk og godt redigert nyhetsstoff kan jo ta seg en økologisk bolle. Framtida, den avhenger bare av en ting, og det veit alle som sitter her:
Av at de fordømrade leserne ikke oppdager de derre små ikonene vi plasserer øverst til høyre med mørkegrå skrift på lysegrå bakgrunn: SPONSET INNHOLD.

Det er blant annet derfor det NESTEN ikke er annonser for Specsavers og andre brilleprodusenter på norske nettaviser om dagen! Vi kan jo ikke VÆRE MED på å gi folk bedre syn, det er å sage av den REMA 1000-sponsede greina vi sitter på. Ærlig talt!

Jeg skal ikke snakke mye om sponsa innhold, altså. Dere får så mye kjeft for det om dagen likevel. Dessuten har jeg podcast, En slask på Tinget, hvor jeg leser annonsene sjøl, men heldigvis har ikke Harald Klungtveit hørt podcasten ennå, så det går foreløpig greit.

(Forresten, hvis dere nå et øyeblikk ser for dere en liten tekst oppe i høyre hjørne over scenen her hvor det står sponset innhold, vil jeg gjerne si føgende: Har du HØRT En slask på Tinget-podcasten, eller? Faen, den er DRITBRA! Og du finner den på Itunes!)

Uansett. Den moderne redaktøren er ikke den siste redaktøren, tror jeg. Du har den klassiske redaktøren, den moderne redaktøren, og så har du fremtidsredaktøren.

Jeg er gammal teknologijournalist og har dessuten programmert mer enn alle dere til sammen (OK, det skal ikke så mye til, men jeg fulgte en tutorial og greide å lage et sånt Bank-politikere-i-hodet-med-en-hammer-spill en gang. ). Det gir meg pondus til å spå om framtida.
Og i framtida får vi framtidsredaktøren. Den automatiserte redaktøren. Ja, for dere trodde ikke dere var trygge, vel? At det bare er drosjesjåfører og helsearbeidere som skal erstattes med roboter, mens dere skulle sitte og patte på helsekost-sigarerstatningene deres og kjøre Birken på Segway, mens bitcoinsa renner inn? Neida.


I framtida trenger vi ikke redaktører i det hele tatt, vi bare trenger en liten kassettspiller som en gang i uka rykker ut og sier «beklager, her har det nok skjedd en glipp, den saka skulle vært merka bedre».

Men fram til da, mine damer og herrer, håper jeg dere vil leve lenge, lykkelig, og stadig gi deres ansatte høyere lønn så ofte som mulig. Ha en glimrende kveld og kos dere. Enn så lenge.

Takk for meg.

 

 

Legg til i min rapport